Han bestemmer

Lett bibelsk kan man si at bare statsminister Kjell Magne Bondevik selv kjenner dagen og timen for når nok er nok. Statsråder og andre løytnanter som de siste dagene har pisket stemningen både opp og ned, gjør det ikke. Når de blir gått på klingen, slår de også øynene ned og sier at det er opp til statsministeren. Og Bondevik vil sitte, hvis det går an.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det larmer av politisk kannestøping overalt der flere enn én er forsamlet. Ikke sjelden er konklusjonen at statsministeren ikke med æren i behold kan svelge Arbeiderpartiets og Høyres detaljerte instruks som ble kjent i går, om at regjeringen uten betingelser skal åpne for bygging av gasskraftverk med dagens teknologi. Han har ikke annet å gjøre enn å stille et klokkerent kabinettsspørsmål og gå av med hevet hode på det han selv har kalt «en real sak».

  • Mon det? På det prinsipielle plan var Bondevik lynrask mens han fremdeles turnerte i Afrika, til å innkassere stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahls kritikk mot at stortingsflertallet instruerer regjeringen i en forvaltningssak. Da rikssynser Kåre Willoch også kom på banen, ranket Bondevik ryggen enda mer. En ansvarlig regjering bør vel ikke stille kabinettsspørsmål og gå av på et vedtak som er både forkastelig og konstitusjonelt feilaktig?
  • Når det gjelder selve saken, har statsministeren allerede syndsforlatelsen i lomma, lenge før noen utslippssynd er begått. Den har han fått av Lars Haltbrekken i Fellesaksjonen mot gasskraftverk som på vegne av flere er imot at regjeringen baner vei for en nyinnsatt og ivrig Stoltenberg. Venstres parlamentariske leder Gunnar Kvassheim stilte i går opp som miljøgarantist i et slikt opplegg.
  • Det handler altså om et pålegg fra Stortinget til regjeringen om å sørge for at norske gasskraftverk ikke blir tvunget til spesielle utslippsrestriksjoner sammenliknet med andre gasskraftverk i Europa. Men det er ikke regjeringen som skal bygge. Det blir uansett ingen byggestart på flere år. Og kanskje blir det ikke aktuelt å slippe ut særlig mye CO{-2} før et system for kjøp og salg av kvoter i henhold til Kyoto-avtalen er på plass. Utslipp som er kompensert ved kjøp av kvoter, kan også regjeringen godta. Er det da riktig å gå av nå, midt i arbeidet med det liflige valgårsbudsjettet der alle kurver peker riktig vei?
  • Men skulle det likevel dra seg skikkelig til, har Bondevik flere alternativer enn bare saktmodig å følge det «ja eller nei»-opplegget som Høyres Jan Petersen litt håpefullt skisserte i går. Under debatten i stortingssalen 9. mars kan statsministeren vise til støtten fra gasskraftmotstanderne og selv tolke flertallets forslag til vedtak slik at opposisjonen tvinges til å velge mellom å la ham slippe unna, eller stille mistillitsforslag. Da blir det på nytt opp til Høyre. Jens Stoltenberg kaster gjerne en regjering som «opptrer arrogant», ved å stille mistillitsforslag. Men han risikerer neppe at hans første store sammenstøt med Bondevik ender med et voteringsnederlag, og i stedet blir en tillitserklæring til statsministeren ved at et flertall stiller seg bak regjeringen. Høyre må altså være med, og risikere at Fremskrittspartiet bryter ut. Den situasjonen har Jan Petersen hittil definert som uholdbar.
  • Jan Petersen sier at Høyre ikke vil vike i saken, og regner med at statsministeren er ryddig og godtar vedtaket, eller går. Det skal bli spennende å se hva som skjer i bakkanalen der ute i Kolbotn de nærmeste tre ukene. Det var der nivået på kritikken i telefiaskoen ble avstemt til regjeringens tålegrense. Jan Petersen sier allerede at han tror statsministeren vil godta vedtaket i Stortinget, mens Frp's Carl I. Hagen tror Bondevik velger å gå.
  • Skiftet av statsministerkandidat i Arbeiderpartiet har skapt ny dynamikk i den politiske situasjonen. Mediepresset på regjeringen er trappet kraftig opp etter at Thorbjørn Jagland trakk seg fra mediefokuset. Men rokeringen har neppe fått statsministeren til å mene at det nå er opp til ham å gi Jens Stoltenberg en god start.