(Dagbladet): Forsker Lars Gule undersøker hvorfor norske ungdommer fristes av å krige i Syria. Han vet hva han snakker om, for han har selv tippet over mot ekstremisme.

- Det enkle svaret er sterke følelser. Det var det det handlet om for ungdom på 60- og 70- tallet, og det er det det handler om nå. Opplevd urettferdighet — ikke nødvendigvis på egne vegne, men vi engasjerte oss på andres vegne. Nå er det Syria-krigen som engasjerer mange ungdommer, sier han.
 
I 1977 ble Gule arrestert i Libanon med sprengstoff og fenghetter i bagasjen. Han var på vei til Norge, for derfra å reise til Israel. Den palestinske organisasjonen DFLP ville ha ham til å sprenge en fotgjengerundergang eller et hotell, men Gule avviser at det var aktuelt for ham å utføre terror mot sivile mål.

- Da jeg prøvde å diskutere med mine venner i DFLP sa jeg at terror ikke var aktuelt. «Hva med en symbolsk aksjon?», spurte jeg og da sa de «du må avgjøre dette når du er der».

Da hadde jeg litt å tenke på da jeg pakket sakene og skulle reise hjem.
 
Fart og spenning Men hele aksjonen gikk i vasken da Gule ble arrestert på flyplassen på vei til Oslo. Saken fikk voldsom oppmerksomhet i Norge i mai 1977.Han ser flere paralleller mellom sin egen fortid og det som nå er hans spesialfelt som forsker på ekstremisme. Ett trekk er at de som reiser ut ikke er de mest skolerte.

- De har ikke spesielt grundige kunnskaper om islam. På samme måte var det ikke de som hadde mest greie på marxisme og radikal politisk teori som inntok de mest ekstreme standpunktene på 60- og 70-tallet. Men de fant en begrunnelse for sin protest, og kunne den legitimere at du kastet stein på politiet eller knyttet deg til en frigjøringsbevegelse i utlandet som også benyttet terror, så var det det man trengte. Da hadde du tilstrekkelig teoretisk ballast for å sloss med politiet eller komme med ytterliggående uttalelser om at man støttet Stalin eller Mao og at borgerskapet må få unngjelde.
 
For søken etter fart og spenning er også en viktig drivkraft.

- Ja, for noen er det kanskje det viktigste. For udødelig ungdom er det fascinerende å få legitimert egen spenningssøken, og hvis de dør så blir de martyr. I sum er det uslåelig.

Du får utløp for eventyrlyst og spenningstrang, og du gjør en innsats i en konflikt der du mener at den ene siden er djevelen, og den andre tilnærmet engler. Det er opplagt at slike elementer kan være vel så viktige som at de er motivert av religion, sier han.
  Trigger Nå skriver forskeren på en bok om hvorfor norsk ungdom tiltrekkes av ekstremisme. Da danner hans egne erfaringer fra en opprørsk ungdomstid, og hvordan han selv kom i kontakt med en militant gruppering, et nyttig bakteppe.

Både dagens Syria-farere og radikal ungdom på 70-tallet opplevde seg som offer, eller som representanter for ofre andre steder i verden.

Mange er frustrerte og har opplevd det han omtaler som «trigger-hendelser». Det kan være flere ting,  rasisme ,avslag på jobbsøknader eller at man har reagert sterkt på reportasjer fra krigen i Syria.

- Man leter etter en forklaring og ser etter handlingsveiledning. Nå er det islam i politisert utgave som gir svar til en del.
  Kanonføde Ifølge ham selv var det ingen ekstremist som i 1977 reiste fra Norge for å oppleve Midtøsten. Men i Libanon kom Gule i kontakt med den marxistiske bevegelsen DPLF, og han ble enig med dem om å utføre en bombeaksjon i Israel.

- Det ene tok det andre, men en slik aksjon var ikke i mine tanker da jeg reiste fra Norge. Dette var en kontinuerlig prosess. Det kan vi tro også er tilfellet for noen av de ungdommene som reiste til Syria på et tidlig tidspunkt. De reiste fordi de ville gjøre en innsats, og så kom de i kontakt med grupper som ville bruke dem som kanonføde.
 
Han står fast på at aksjonen han planla i Israel ikke hadde vært terror.

- Så hva var det som skjedde med meg? Jeg hadde ikke ekstreme oppfatninger, verken da jeg dro fra Norge eller mens jeg var der. Heller ikke da jeg sa meg villig til å bli med i en væpnet aksjon. Det var ikke noe ekstremt i det. Palestinerne var og er i krig og jeg var ikke pasifist. De har en selvsagt rett til å forsvare seg militært. Operasjoner bak fiendens linjer er en del av dette.
 
Torturert Om Gule ikke var ekstremist da han planla bombeaksjonen, så forteller han at opplevelsene under det halvt år lange fengselsoppholdet i Libanon gjorde noe med ham.

- Forråelsen begynte da jeg ble torturert. Da får du den ultimate bekreftelsen på at fienden er ond. I dag kommer denne bekreftelsen inn til mange via sterke bilder på PC-skjermen.

Da han ble sluppet fri etter et halvt år, var han villig til å gå mye lenger enn tidligere.

- La oss si at jeg hadde blitt sluppet fri og utenfor porten hadde det stått noen fra en palestinsk gruppe som hadde sagt kom og bli med oss. Teoretisk hadde jeg da kunnet  si at, ja, her gjeller det å slå hardt og brutalt til mot falangister og sionister, for eksempel. Motforestillingene  hadde vært minimale akkurat da. Praktisk var det en ganske annen sak. Jeg måtte hjem.

Indre prosess Gule ble også sendt til Norge med første fly og i Oslo ventet politiet. De fulgte nøye med på ham, men det ble ingen straffesak i Norge.

-  Man blir ikke av-ekstremisert av å havne i fengsel, der får du jo bare bekreftet at dine fiender er imot deg. Det må nødvendigvis være en indre prosess. Vi kan ikke tvinge folk til å tenke annerledes, men vi kan legge til rette for at de gjør det. Det var det jeg opplevde da jeg begynte på Universitetet i Bergen og kom i kontakt med folk som lærte meg mer om det jeg trodde var mitt ståsted.

- Jo mer jeg lærte om Marx og politisk teori , jo mindre grunn var det til å fokusere på væpnet kamp.

Etter noen år på universitetet var han medlem av Arbeiderpartiet.

Islam-undervisning På samme måte tar den tidligere generalsekretæren i Human-etisk forbund nå til orde for mer religionsundervisning.

Mer kunnskap om islam vil utgjøre en motvekt mot de ekstreme tolkningene, tenker han.

- Dette vil gjøre muslimske ungdommer bedre i stand til å møte ekstremistene som sier at de har den eneste sanne tolkning, sier han.