Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Han er her allerede

Etter 150 dager som annenfiolin og utenriksminister i Stoltenbergs regjering har Jagland den siste uka fått demonstrert hvem som er sjefen i Ap. Allerede på sentralstyremøtet i dag vil han vise lederskap ved å gå inn for en radikal reform av sykehusvesenet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han vil ha manifestert sin styrke. Han vil ha reist seg, i egne øyne, og i andres. Han vil avslappet og trygg kunne spøke med sine opprømte, men overoptimistiske utsagn fra forrige landsmøte: «Vi kommer igjen! Ja, vi er her allerede.» Observatører og politiske motstandere godtet seg hemningsløst over denne språklige finurligheten, i serien av hans mange, klønete utsagn. Hans planlagte maktovertakelse, med hjelp av Høyre, endte som kjent i dundrende fiasko. Det skulle gå halvannet år før partiet var i regjeringsposisjon, og da med en annen enn ham i førersetet. Nå er han selv tilbake i rollen som den aktive partilederen, som lar meninger brytes til han selv samler trådene og trekker en konklusjon.

  • Dette ble åpenbart for de fleste allerede mandag i uka som gikk. Alle journalister flokket seg rundt Jagland, og ikke om Stoltenberg, da sentralstyret tok pause i sitt første møte etter ferien. Ikke spesielt rart, siden Jagland er partileder. Men hvis han hadde vært en partileder på oppsigelse, ville nok bildet ha vært et annet.
  • Men vil han ha omkamp? Ønsker han å gjenerobre statsministerposten og samle all makt på én hånd? Det vil han neppe, selv om mange av hans mest trofaste støttespillere nok kunne ønsket det. Da måtte utviklingen og oppslutningen for partiet bli virkelig kritisk i månedene fram mot landsmøtet. Så kritisk at Jaglands egen posisjon ville være truet. For selv om striden denne sommeren først og fremst har rast rundt Stoltenbergs statsråder, mot Stoltenbergs fornyingstempo, mot Stoltenberg-regjeringens politikk, har Jagland stått for samme politikk. Han sitter i samme regjering, han leder partiets sentralstyre og programkomité som foreslår statlig overtakelse av sykehus og skal formulere prinsipper om privatisering, han leder landsstyret som vedtok Statoil-privatisering og han ivrer vel så mye som Jens Stoltenberg for at norsk EU-medlemskap igjen skal komme på dagsordenen.
  • Like sikkert er det at Stoltenberg har vært igjennom en krisetid som vil vedvare til meningsmålingene igjen blir bedre. Sjelden har det pågått så mange strider for åpen scene samtidig i Arbeiderpartiet, som nå. Sjelden har konfliktlinjene vært så mange, og stridskartet så vanskelig å tegne. Selv om alle sakene har som fellesnevner at de er aller mest ubehagelige for regjeringssjefen, tyder lite på at det eksisterer noen reell maktkamp mellom fløyer. Spenningene som måtte eksistere mellom Jagland og Stoltenberg kommer tydeligst til uttrykk i miljøene rundt dem. Og disse har eksistert så lenge, at det skal lite til før mistenksomheten blusser opp og før utsagn blir overfortolket. Nervøse privatiseringsmotstandere er på alerten ved den minste sleiv i formuleringene fra Stoltenbergs statsråder. Og nervøse Stoltenberg-tilhengere tolker all kritikk av regjeringens politikk som fordekte angrep på statsministeren. Sannsynligvis er vi også vitne til en personstrid ved stedfortredere.
  • Når programprosessen trolig ender med enighet om de fleste spørsmål, er det ikke minst av ren og skjær nødvendighet. I ettpartistaten hadde man råd til intriger og reell maktkamp. Mellom Einar Gerhardsen og Haakon Lie og mellom Gerhardsen og Trygve Bratteli. Det meste foregikk i lukkede rom og hadde liten betydning for partiets oppslutning. I dag gjennomlyses de minste uoverensstemmelser av en nådeløs presse. Derfor må persontvister avklares i god tid før viktige valg. Når de så utkjempes parallelt med utformingen av et nytt program, kan de også forkles som en strid om politikk.
  • Jagland og Stoltenberg er gjensidig svært avhengige av hverandre. Noen velgermagnet vil Thorbjørn Jagland trolig aldri bli. Det har Stoltenberg vist at han kan være. Men han trenger hjelp til å få lost prosessene i land. Først når vedtakene er gjort, kommer resultatene som skal gi partiet ny medvind. I den grad Ap lykkes med det, vil alle vite at det står en Jagland bak. Og det bør Jagland være fornøyd med. Sin egen autoritet må Jens bygge opp selv. Første prøve er å stå oppreist hvis den turbulente seinsommeren går over i høststormer.