Han er vår diktator

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går kom general Pervez Musharraf fra Pakistan på et tre dagers offisielt besøk til Norge. Han har utnevnt seg selv til president og beholder et jerngrep om stillingen som forsvarssjef. Der ligger maktbasen hans etter at statsminister Nawaz Sharif i 1999 forsøkte å avsette ham fra den stillingen. I stedet avsatte Musharraf statsministeren, og overtok makta. Siden har han arrangert en folkeavstemning og noen parlamentariske manøvrer som sikrer ham makt formelt til neste år. Alle venter at det kommer nye manøvrer som gjør at Musharraf blir sittende. Som andre diktatorer vil han kjempe for å beholde makta til han blir kastet enten av folket i Pakistan, eller mer sannsynlig, av en annen kuppmaker.

Dette er en relevant bakgrunn for besøket siden generalpresidenten er vår allierte i kampen mot terror og for utbredelse av demokrati i verden slik det nå er definert av USA under president George W. Bush. Bush stilte Musharraf overfor et ubehagelig ultimatum etter terrorangrepene mot New York og Washington den 11. september 2001: Pakistan måtte velge mellom å bli en alliert i den kampen som nå skulle komme, eller en motstander. Musharraf valgte å bli en alliert, til tross for at hans etterretningstjeneste gjennom mange år var dypt involvert med Taliban og alle andre fraksjoner i Afghanistan.

Han ble «vår» diktator, til tross for omfattende brudd på menneskerettigheter og ytringsfrihet, en vaklende rettsstat der omfattende overgrep ikke blir påtalt og et atomvåpenprogram som Musharraf har brukt minst 100 milliarder kroner på. En tredjedel av nasjonalproduktet går til de væpnede styrker mens jordskjelvofrene er helt avhengige av hjelp utenfra.

Under normale forhold ville en mann som Pervez Musharraf ikke vært særlig velkommen i landet, til tross for at innvandrerbefolkningen i Norge med røtter i Pakistan utgjør den største enkeltgruppa her. Men forholdene er som kjent ikke normale. Faren ved en diktator som ham, er som med sjahen av Iran: Når han faller, oppstår en ukontrollert situasjon der ekstremister kan gripe makta. Da får de i tilfelle kontroll med atomvåpen med på kjøpet..