Han leste annerledes

Den franske filosofen Jacques Derrida døde lørdag, 74 år gammel. Han var en av Frankrikes største eksportvarer. Også til Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

IKKE BARE

Frankrikes, men verdens tenkende personer sørger over Derrida, en av de største nålevende filosofene. Selv anså han seg som en «overlevende» av 60-årsgenerasjonen, som alle brått er forsvunnet: Louis Althusser, Roland Barthes, Pierre Bourdieu, Gilles Deleuze, Michel Foucault og Jacques Lacan ... Derrida måtte ofte skrive minnetaler, og da understreket han at «døden hver gang er unik, verdens slutt», også tittelen på ei bok. Slik føles det for hans åndelige etterlatte i dag.

I NORGE,

som i resten av verden, vil han bli husket som «dekonstruksjonens» far. Året var 1966, på en campus i USA, Johns Hopkins University. På første benkerad satt storheter som Barthes, Jean-Pierre Vernant og Jacques Lacan. Så dukket det opp en foredragsholder, fra Algerie, unge Jacques Derrida. Han foreslo i all enkelhet en ny måte å lese på, og tolke tekster. Navnet på hans spesielle metode: dekonstruksjon. Den leter etter den skjulte meningen i en tekst, som den ikke uttrykker. I dens glipper, i dens meningsmotsetninger, som forfatteren ikke rår over. På noen dager gikk metoden som en tam-tam fra universitet til universitet. Jacques Derrida ble plutselig filosofiens «enfant terrible», en slags Kopernikus, som fortalte at tanken ikke var rund.

DERRIDA SLO PÅ

ingen måte like godt an i Frankrike som ute. Først slet han mot de revolusjonerende ideene fra mai 1968. Men allerede da begynte han sitt liv som filosofiens internasjonale brevdue. Han oppsto overalt på andre språk og i andre kulturer. Det han ble kjent for var sine utallige forelesninger som «visiting professor» rundt om i verden. Særlig i USA, som trykket ham til sitt bryst. I Frankrike, skriver avisa Libération, blir ingen profet i sitt eget land. Det var ikke bra for unge filosofer som ville gjøre karriere å si at de var tilhengere av Derrida. Og Derrida, som Gilles Deleuze, ble æresdoktorer ved en rekke universiteter rundt om i verden - men aldri i Frankrike.

DERFOR BLE DERRIDA

en intellektuell «flygende hollender». Hans tanker ble spredt med brevduer rundt om i verden. De kom også til Norge - etter hvert, etter en litt trang intellektuell fødsel. Derrida levde i en evig eksil og følte seg bare hjemme i bøkene sine. Han var lenge også svært sky. Han var i Norge flere ganger. Norske intellektuelle verdsatte ham for det han var verdt. Han var, som avisa Le Figaro bemerker, et av Frankrikes beste eksportprodukter. Han håpet at «et nytt Europa», ikke geografisk, men basert på ideer, kunne bli en motvekt mot USA. I en dokumentarfilm laget i hans siste leveår snakker han om litteratur. Har du lest alle disse bøkene? spør intervjueren. Nei, sier Derrida, bare fire. Men de leste jeg svært, svært grundig. Det er Derrida i et nøtteskall. Det er ikke et spørsmål om hvor mange bøker man har lest. Men hvordan.