Han lille til høyre

Han har stort sett stått ved siden av. Oftest med hatt og sigarett, og alltid med bass. Nå står Per Vestaby alene. Han vet ikke helt om han liker det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Nei, dette holder i massevis.

Per Vestaby legger fra seg spisepinnene og drar høyrehanda forsiktig gjennom det tynne tjafsete håret som har fått et noe uryddig løft av den sure vinden ute på Solli Plass.

- Jeg er rockestjerne nok, jeg. Jeg får sushi av Dagbladet og blir invitert til Wiese på fredagskvelden. Det må ikke bli mer nå.

Bassisten krummer seg sammen i en forsiktig, hes latter. Per Vestaby har holdt på i snart tredve år. Han har spilt i fem band og gitt ut to soloplater. Men aldri har Per fått oppleve - og nå er han snart femti, ihvertfall mer enn førtiåtte - aldri har Per fått oppleve at noen av platene har solgt i mer enn fem tusen eksemplarer.

- Du har ikke vurdert å gi deg da, som rockestjerne?

- Jeg skal alltid være rockestjerne, jeg. Det er liksom ikke noe man slutter med. Og hvis jeg skal se meg tilbake nå, så ville jeg aldri bytta. Ikke med noen.

Per Vestaby tar en liten pause.

- Eller... sier han.

- Kanskje med Dylan, da, for da hadde jeg hatt litt mer ståler i kassa, men utover det, så... nei.

PER VESTABY HAR LAGET sin andre soloplate. Bassisten fra Mercury Motors, Can Can, Veslefrikk og The Young Neils, også omtalt som den eneste genuine rockeren i landet , er ikke helt sikker på om han liker å ta det ene steget fram og de to til høyre, til midten av scenen.

- Det er klart, du blir jo litt nervøs da, når du er vant til å stå litt bak der og groove sammen med trommisen. Det er ikke det at jeg er redd for å spille på Wiese, folk stikker jo ut på kjøkkenet og gjør klar pizza'n når det er musikk uansett, men det ville jo vært kjipt å synge surt foran en million mennesker, ikke sant. Og engang må jo jeg også vokse opp, som John Lennon sa.

- Når sa John Lennon det?

- Han sa det til Rolling Stones en gang, at nå måtte de faen meg slutte med det derre guttegreiene og vokse opp. Alle rockeband er jo sånn.

- Hvordan da?

- Du merker det godt når du er ute og reiser. Når flere reiser sammen i band så blir de fort sånne kjekkastyper, på flyplasser og sånt. Jeg husker jeg skulle spille aleine på «God Morgen Norge», en gang. Jeg sto der på flyplassen med kassegitaren og lurte på hvor alle var hen. Rockere er ikke så tøffe, vet du, ikke når du kommer under skinnjakkene dems.

- Nei?

- Tror jeg da. Jeg er ikke så tøff i hvert fall.

FØR VESTABY DEBUTERTE som solorocker for fem og et halvt år siden, hadde han knapt skrevet en låt sjøl. Han hadde vel signert noen av Mercury Motors' tekster, men utover det var det smått. Nå «triller'em ut», kan han fortelle.

- Jeg har 27 nye låter nå, som jeg har laget etter den nye skiva. Jeg er jævlig produktiv.

- Hva kommer det av?

- Jeg veit faen ikke, jeg. Men jeg jobber jo hver dag, da. Fra ni, eller kanskje ti, til fire. Jeg går i barnehagen med Niklas og Maria og så drar jeg bort i øvingslokalet borti gata her, og der står jeg hele dagen.

- Alene?

- Ja. Og da har jeg jo ikke noe annet å gjøre enn å skrive låter. Det er jo litt stusselig da, men, hehehe. Og så er det jo noen dager jeg ikke får det til.

- Og da?

- Da øver jeg bare litt på bassen.

DET ER IKKE MER ENN drøyt fire år siden Per Vestaby debuterte som far, og han tilskriver sitt nye, høyst disiplinerte liv mye av æren for den voldsomme musikalske produktiviteten.

- Før levde jeg jo for rocken 24 timer i døgnet, ikke sant; jeg skjønner ikke hva jeg holdt på med, jeg fikk i hvert fall gjort mye mindre. Jeg sov vel litt lenger, kanskje.

- Hvorfor skrev du ikke låter før?

- Det var vel noe med at jeg...

Per Vestaby drar på det og fikler litt med spisepinnene.

- Det var ikke bare bare og gå opp til de personlighetene jeg har spilt med og si «ehe - jeg trur jeg har en låt her», ikke sant. Det er vanskelig det der å presentere en ny låt for andre. Anne Grete (Preus) og Jørn (Christensen) har jo skrevet hundrevis av låter.

- Mens du bare har stått på scenen og sett kul ut.

- Vært kul. Hehe.

DET VAR VEL I 1974, eller kanskje i 1973, Per husker ikke riktig, at han debuterte som plateartist. Han avbrøt arbeidet som kameraassistent hos Ivo Caprino midtveis i innspillingen av «Flåklypa Grand Prix» («Per Vestaby: Kameraassistent, står det på rulleteksten, du kan se det men det går fort,» sier Per) for å slutte seg til det dypt politiske bandet Bazar. De sang låter som «Du og jeg og SIPO» om sikkerhetsspolitiet og «Olav Ål» til ære for boligmagnat Olav Thon.

- Også hadde vi en som het «Drabantbyrock», supplerer Per.

- Den handla om åssen det var å vokse opp på Tveita. Akkurat som det var så jævla ille, hehe.

Per Vestaby tok med seg bassen sin fra Bazar til Veslefrikk. Han er ikke så rent lite begeistret når han snakker om Veslefrikk. Om turene til Roskilde, for eksempel.

Først var det året da det regnet så fryktelig, da en haug med dansker søkte ly for uværet i teltet hvor Veslefrikk spilte. Veslefrikk ante ikke at det var været, og gjorde sitt livs konsert i begeistringen. Og så var året da de åpnet for Santana foran førti tusen mennesker, fortsatt i Roskilde, og Santanas manager var sint på arrangøren fordi de måtte spille etter et så bra band. Og så var det turen til Reperbahn i Hamburg, da de under plakaten «Norwegische Veslefrikk, 3 männen und 3 damen» spilte på en klubb Beatles også skal ha spilt på, med et publikum som trodde de skulle overvære arisk gruppesex, ikke norsk rock.

Per Vestaby ler så han rister.

- Savner du det livet?

- Njjeei. Jeg savner kanskje litt suksessen fra Danmark, sier Per.

- Folk var jo helt ville. Det var bare å rape i mikrofonen så skreik folk «yeah!» og «skite godt!»

PER VESTABY HAR ALDRI hatt en vanlig jobb etter den dagen i '73 eller '74 da han ringte Ivo Caprino og sa opp som kamerassistent. Han har aldri vært rik, det medgir han, men han har klart seg bra.

- Jeg har nok vært en kompromissløs rocker, hehe. Det har jo vært dager da jeg har hatt lyst på noe annet, da jeg har våkna og tenkt at jeg, at jeg...

- At du?

- At jeg kjørte lastebil, for eksempel, sånn som Sputnik, men så har jeg holdt på og holdt på likevel. Sånn er det sikkert for folk som driver med andre ting også.

- Har det vært et drawback å være bassist i alle disse årene?

- Nei, det synes jeg bare har vært jævlig show. Å få hele greiene til å trøkke i bånn, det er jævlig tøft, altså.

- Trøkke i bånn?

- Ja, sånn at du kjenner det i mellomgølvet, forklarer Per Vestaby. Han peker mot magen.

- Jenter liker det, har jeg hørt.

STILL GOING YOUNG:</B> Det er jo litt leit at jeg må livnære meg på gamle Neil Young-låter, men vi spiller låtene så bra at det jammen er fortjent.