TOK JAKKA OG GIKK: Knut Storberget forlater lokalene etter å ha overlatt  kontorene til Grete Faremo. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
TOK JAKKA OG GIKK: Knut Storberget forlater lokalene etter å ha overlatt kontorene til Grete Faremo. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

Han tok ansvar

Hvis Knut Storberget ikke hadde gått, ville han blitt dyttet. Og dyttet, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER SJELDEN en statsråds avgang kommer like overraskende som i går; enda sjeldnere at en statsminister begrunner den med at statsråden er trebarnsfar, slik Jens Stoltenberg gjorde på slottsplassen.

Det minner om når pressete toppledere går av og sier de vil bruke mer tid på familien.

Hardkjøret mot Knut Storberget de siste månedene har sådd tvil om begrunnelsen, men kona og de tre barna som venter på ham hjemme, den yngste bare ett år gammel, har nok vært sterkt medvirkende. Storberget skal ha tatt beslutningen da han var hjemme på
pappaperm i vinter. Han hadde lenge følt arbeidspresset på kroppen.

Året før hadde han kollapset på kjøkkengulvet og blitt kjørt på sykehus i hui og hast. Han ble sykmeldt i to uker. Jens Stoltenberg overtalte ham til å bli til over kommunevalget.

Så kom 22. juli.

TERRORANSLAGET gjorde neppe avgjørelsen lettere, verken for Stoltenberg eller ham selv. Den nådeløse kritikken mot justisministeren både fra opposisjonen, pårørende og media ble oppfattet som dypt urettferdig i Ap-ledelsen.

Det gjorde partiet mer innbitt på ikke å gi etter.

Noen hevder derfor at Storberget ombestemte seg. Han ville ikke ha det sittende på seg at han trakk seg fra ansvaret.

Det kan forklare hvorfor Stoltenberg overraskende prøvde å lette på trykket ved å understreke i trontaledebatten at han som regjeringssjef hadde det hele og fulle ansvar. Det ble oppfattet som en dristig fredning av Storberget fram til 22. juli-kommisjonen la fram sin rapport. Det kan ha vært en forsikring om at han sto last og brast med Storberget hvis han fortsatte.

Men til slutt sa kona nei. Prisen ble for høy.

STOLTENBERGS FREDNING hadde uansett motsatt effekt. Den vakte irritasjon og ble oppfattet som et forsøk på å legge lokk på en viktig debatt, akkurat som da Storberget kort etter 22. juli sa politiet ikke hadde gjort noe feil.

Det måtte han seinere beklage.

Storberget ble av flere grunner målet for kritikken som med økende styrke er reist mot mangelfull beredskap og redningsarbeid. Det var på hans ansvarsområde det sviktet. Mange etterlyste en større ydmykhet, en egenskap som heller ikke tidligere har vært framtredende hos justisministeren når han har møtt kritikk.

For Storberget må presset ha vært umenneskelig. Han var selv direkte berørt av tragedien. Han hadde mistet en av sine medarbeiderei regjeringskvartalet og kjente flere av ofrene på Utøya. I ukene etter 22. juli gikk han i begravelser.

HAN MÅ HA VÆRT DEN FØRSTE til å spørre seg om han kunne gjort noe for å hindre angrepet, eller i det minste begrense omfanget.

Men som justisminister kunne han ikke tillate seg å blande rollene. Det var på hans vakt det hadde skjedd, og det var han som måtte ta ansvaret. Hadde han ikke gått av, ville presset mot ham bare ha økt. Gårsdagens sviende VG-forside, hvor han ble beskyldt for svada og bedt om å si unnskyld av pårørende, bar tegn om det.

Kanskje trakk han derfor et lettelsens sukk over å slippe mer pryl, men det må også ha plaget den ærgjerrige statsråden ikke å stå løpet ut.

22. juli vil alltid bli stående som hans mareritt.

Noen vil si det var uflaks. Katastrofen ville heftet ved enhver sittende justisminister. Han valgte til slutt å gå uten å bli dyttet.

MED STORBERGETS AVGANG kan arbeidet fortsette uten et slikt personfokus. Grete Faremo kan ikke på samme måte stilles til ansvar for det som har skjedd før hennes tid i departementet, skjønt Faremo har blitt ofret før da hun var justisminister under Thorbjørn Jagland på midten av 1990-tallet.

Det må være med en viss personlig tilfredshet hun vender tilbake. Som en skjebnens ironi, vil hun igjen jobbe tett med sin gamle statssekretær, politidirektør Øystein Mæland, som forlot departementet kort etter.

ETTER AT HUN MÅTTE ta det politiske ansvaret i forbindelse med Lundkommisjonen, var Faremo bitter på Jagland. Hun kalte det et politisk røvertokt. Det har ikke skjedd denne gangen. Stoltenberg ønsket at Storberget skulle fortsette, selv om han måtte se fordelene
ved at han gikk av.

En ettåring fikk siste ordet.