- Han var Israels løpegutt

Utenriksminister Johan Jørgen Holst og de andre norske fredsmeklerne gikk helt og holdent Israels ærend i forbindelse med Oslo-avtalen i 1993.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Holst gikk så langt at han førte USAs utenriksminister Warren Christopher bak lyset.

Dette kommer fram i rapporten «Peacemaking is a risky business», skrevet av den kjente forskeren Hilde Henriksen Waage ved Institutt for Fredsforskning, PRIO, i Oslo. Den avslørende rapporten legges fram i dag.

Hovedkonklusjonen er at nordmennene måtte gjøre som israelerne ville. Ikke fordi de ønsket det, men fordi det ellers ikke ville ha blitt noen Oslo-avtale.

Utenriksminister Holst, som døde for ti år siden, får kraftig medfart i rapporten.

Holst tok over som utenriksminister i april 1993, etter Thorvald Stoltenberg. Da var den hemmelige Oslo-prosessen i gang, men på akademikernivå fra israelsk side. Mens Stoltenberg hadde vært en konsensutbygger, ville Holst sitte i førersetet sjøl under Oslo-prosessen.

Johan Jørgen Holst


Født: 29. november 1937. Døde 13. januar 1994. Gift med Marianne Heiberg. Barn: Haldis Margrete, Kerstin Elisabeth, Johan Jørgen, Katerina Andrea (fra første ekteskap) og Edvard.Utdannet i Norge og USA. Jobbet som forsker 1960- 69. Forskningssjef NUPI 1969- 76. Statssekretær i Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet. Forsvarsminister 1986- 89 og 1990- 93. Utenriksminister 1993 til 1994.Var sentral i arbeidet med Oslo-prosessen, og fikk stor internasjonal anerkjennelse etter at Oslo-avtalen ble undertegnet.

«Kontrollfrik»

Waage omtaler Holst som «sky, arrogant, krevende, ambisiøs» og «en kontrollfrik». Han var «en dyktig akademiker og briljant i formuleringene».

Holsts inntreden på arenaen var trolig hovedårsaken til at israelerne oppgraderte sin deltakelse i mai 1993, da generaldirektøren i det israelske utenriksdepartementet, Uri Savir, ble israelsk forhandlingsleder. Dermed var forhandlingene trukket opp på høyt politisk nivå, med utenriksminister Shimon Peres og hans viseutenriksminister Yossi Beilin som ivrige bakspillere.

Inntil da hadde amerikanerne blitt briefet jevnlig om den norske bakkanalen uten å vise særlig interesse. Av frykt for lekkasjer og fordi PLO var involvert i forhandlingene i Norge, ville israelerne holde sitt økte engasjement hemmelig for USA. Det måtte også Holst ta hensyn til.

Ringte Beilin

En time før den norske utenriksministeren skulle møte sin amerikanske kollega Warren Christopher i Washington 28. mai 1993, ringte han til Yossi Beilin i Israel. Beilin sa til Holst at han kunne si at det var framgang i Norge, men ikke at Uri Savir var involvert - med mindre han ble presset av Christopher.

Etter møtet med Christopher ringte Holst Beilin igjen og fortalte tilfreds:

«Han vet ingenting om Uri.»

Helt fram til Oslo-avtalen var ferdigforhandlet, ble amerikanerne holdt i uvitenhet, både av nordmennene og av israelerne. De ledende amerikanske fredsforhandlerne som deltok i de «egentlige» forhandlingene mellom israelere og palestinere i Washington, bekrefter overfor Waage at de var overrasket over gjennombruddet i Norge i august.

De sier også helt klart at de ble villedet av nordmennene.

Den amerikanske forhandleren Samuel Lewis fortalte Waage at «(Terje) Rød-Larsen likte å spille Kissinger» mens Holst «albuet seg symbolsk fram til hagen i Det hvite hus» da Oslo-avtalen ble undertegnet.

Men nordmennene gikk ikke bare Israels ærend i forhold til USA. I sin rapport slår Waage fast at Norge på ingen måte behandlet israelerne og palestinerne som likeverdige partnere, bortsett fra når det gjaldt mat, innkvartering og transport.

«Streng» mot Arafat

13. juli 1993 møtte fredsmeklerne Holst, Rød-Larsen og Mona Juul Yassir Arafat i Tunis. Etter møtet ville Uri Savir ha full informasjon om møtet, og Holst sendte ekteparet Rød-Larsen/Juul til Israel. Så godt som alle israelerne som var involvert fikk detaljert kunnskap om møtet med Arafat.

Og Holst skrev et brev til utenriksminister Peres der han fortalte at han hadde vært «vennlig, men streng» mot PLO-lederen.

«Den israelske utenriksministeren brukte den norske utenriksministeren som et instrument i forhandlingene, med forventninger om at nordmennene ville presentere de israelske synspunktene overfor Arafat,» skriver Waage. Norges rolle var ifølge Peres å «mykne Arafats posisjon» som var «veldig svak».

Ihuga Israel-venner

17. og 18 august, rett før Oslo-avtalen så dagens lys, var Peres på offisielt besøk i Sverige og ba Holst, Rød-Larsen og Mona Juul komme dit. Avtalen var nesten på plass, og Holst fikk i oppgave å ringe Arafat for å få presset de siste bitene på plass. Samtalene pågikk over åtte timer.

Arafat var ikke spesielt glad for å måtte forhandle så viktige ting på telefonen, ikke minst fordi det var mye juss i bildet.

Holst overbrakte israelernes forslag, inkludert et ultimatum fra Peres om at Israel ville begynne seriøse forhandlinger med Syria i stedet, dersom ikke Arafat ga etter. PLO-lederen hadde ikke noe valg.

«Nordmennene fortsatte å spille israelernes spill. De kom når israelerne ville ha dem,» skriver Waage, som mener at dette ikke skjedde fordi de norske fredsmeklerne var ihuga Israel-venner.

Den amerikanske sjefforhandleren Dennis Ross sier det slik overfor Waage:

«Norge måte omfavne de israelske standpunktene. Ellers ville det ikke bli noen avtale.»

FÅR ORDRE: Johan Jørgen Holst gjorde stort sett som utenriksminister Shimon Peres ville. Her møtes de to i Oslo 20. august 1993.