Hånda som går

Vi har pengene, men mangler hendene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Finansminister Kristin Halvorsen må ha lyttet nøye til sentralbanksjef Svein Gjedrems årstale sist uke. I den var Norsk Hydros bruk av indiske ingeniører et eksempel på det grenseløse arbeidsmarkedet, hvor konkurransen om å selge tjenester som krever høy kompetanse også øker. I helga dukket de indiske ingeniørene opp i SV-lederens tale til landsstyremøte, men det er nok først og fremst finansministeren som har begynt å bekymre seg for mangelen på arbeidskraft her i landet.Det er hendene som mangler. Alle hendene som de rødgrønne snakket varmt om i valgkampen; de som skal fjerne stoppeklokkene og bygge barnehager, og som Kristin Halvorsen hyllet da hun la fram sitt første statsbudsjett og pekte på sin yndlingsplansje. Den viser at det er menneskene, ikke pengene, som er vår viktigste kapital.Men stadig flere av disse hendene er utenlandske. Det er svensker, polakker og andre arbeidsinnvandrere som holder hjulene i gang i byggebransjen, servicenæringen og helsevesenet - og dermed bidrar vesentlig til nordmenns økende velferd. Uten svenske kelnere og polske håndverkere går det ikke rundt i oljeriket. Nærmere 30000 østeuropeere sørget i fjor for at boligbyggingen var nesten 50 prosent høyere enn i et normalår.

Dårlige tider og høy arbeidsledighet i hjemlandet har lokket utlendingene hit, men nå er det i ferd med å snu og dermed snur arbeidsstrømmen. Hvis et gigantmarked som Tyskland også får fart på økonomien, vil det bli kamp om de mest arbeidsomme hendene. Den polske rørleggeren som går gjennom Europa, vil søke seg dit det er gunstigst betingelser og mest gjestfri klima, i enhver forstand.Finansminister Halvorsen innrømmer at spørsmålet om hvor mange arbeidshender Norge vil disponere framover er et av de store usikkerhetsmomentene for norsk økonomi. Når hun nå går i gang med neste års statsbudsjett, har hun rett og slett ikke oversikt over en nøkkelfaktor i utviklingen. Den gode nyheten er at arbeidsledigheten avtar; den dårlige er at tilgangen på nødvendig midlertidig arbeidskraft også ser ut til å avta i et stadig strammere arbeidsmarked. Dermed oppstår flaskehalser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skepsis til arbeidsinnvandring gjennomsyrer den norske debatten. Sentralt står spørsmålet om sosial dumping, og LO har allerede varslet at polakker blir et hett tema under vårens lønnsoppgjør. Det vil si, kampen mot useriøsitet i arbeidslivet, særlig i verkstedsindustrien og byggebransjen, som det heter.Frykten er at import av billig arbeidskraft vil senke lønnsnivået og svekke arbeidsmiljøvernet i de bransjene som er mest utsatt. Forskning viser imidlertid at det ikke er tilfellet, snarere tvert om, ifølge forsker Marianne Røed ved Institutt for samfunnsforskning. Arbeidsinnvandring gir en større kake å fordele og bedre varer og tjenester, hevder Røed. Viktigst av alt, arbeidsinnvandring tilfører ny kompetanse som utfyller den vi allerede har.

Norge har derimot problemer med å tiltrekke seg høyt kvalifisert arbeidskraft på grunn av for lave lønninger. Billig spesialkompetanse har vært et norsk konkurransefortrinn, men er det naturlig nok ikke i konkurransen om de beste folkene utenfra. Spesialistene går til land med større lønnsforskjeller, mens Norge får folk med lavere utdanning. Inntil videre.Kristin Halvorsens hodepine er at rødgrønne valgløfter trenger flere hender for å innfris. Finansministeren fra SV har nok å bruke penger på, men penger bygger ikke barnehager og steller eldre. Eller som Jens Stoltenberg en gang sa; vi kan ikke pumpe sykepleiere opp av Nordsjøen.

Norsk Hydro løste problemet med å sette bort deler av Ormen Lange-prosjektet til indiske ingeniører. Andre næringer benytter seg av kinesisk arbeidskraft. Vi reiser til Riga for å få nye tenner og til Tyrkia for å operere grå stær. Men vi kan ikke bygge barnehager i India og Kina. Da vil fenomenet tidsklemme få en helt ny betydning for småbarnsforeldre.