Håndballfortellinger i mediene

VM i håndball for kvinner er i full gang. Forventningene er store til det norske laget, som slo Danmark i finalen i europamesterskapet (EM) i fjor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg skal her presentere de første resultatene fra en europeisk medieundersøkelse fra EM i kvinnehåndball i Nederland i perioden 11.- 20.12. 1998. Målet med undersøkelsen var å analysere hvordan kvinnehåndballen ble fremstilt i de ulike land. Fokus er her på kulturelle likheter og forskjeller om hvordan seire og tap presenteres, enten om eget landslag eller motpartens. To østeuropeiske og to vesteuropeiske land er med i denne kronikken: Ungarn, Romania, Danmark og Norge. Noen vil huske at Ungarn fikk bronse og Romania kom på 11. plass i fjorårets EM. Tre aviser i hver av hovedstedene er foreløpig analysert, med unntak av København. Her er kun Berlingske Tidende (BT) og Politiken med, mens Dagbladet, VG og Aftenposten er studert fra Oslo-pressen. Dessuten er sendinger fra Romanias nasjonale stasjon, TV1, med.

Karakteristisk for disse fire landene er at kvinnelige utøvere har spilt en sentral rolle i håndballens historie. Dette har vært sterkest uttalt i Norge. I de fleste andre land ser håndball ut til å være dominert av mannlige spillere, og mediene konsentrerer seg om deres kamper. Norge var senest med å arrangere konkurranser og å lage et håndballforbund i 1937. De to østeuropeiske landene har stolte tradisjoner i kvinnehåndball. På 1950- og 60-tallet lå de begge i verdenstoppen, i motsetning til Danmark og Norge. Særlig Ungarn, men også Romania er betraktet som store idrettsnasjoner med langt flere OL-medaljer enn Danmark og spesielt Norge. Landets første landskamp i håndball mot tilsvarende lag i de tre andre land endte med norske tap. 1- 3 mot Danmark i 1947, 8- 11 mot Ungarn i 1970 og 6- 8 mot Romania i 1971. Norge kom i verdenstoppen med bronse i VM i 1986, mens Danmark har slått det norske landslaget i de viktigste kampene på 1990-tallet inntil i fjor.

Fokus er på medieidrett i aviser i Oslo og København. Først kort om selve dekningen.

BT hadde viet størst plass til mesterskapet med 36029 spaltecentimeter for tekst og bilder. Dagbladet kom her på andreplass med 26993, deretter VG med 23696, Politiken med 18045 og Aftenposten med 12278. Dekning av håndball utgjorde hele 40% av Dagbladets totale idrettsdekning i denne perioden, mot 31% i VG og 29% i Aftenposten. (Tallene i den norske undersøkelsen er regnet ut av idrettsstudentene Nærland, Aanekre, Johannessen og Torvik.)

Hvordan ble seire og tap beskrevet? Et bakteppe er her at idrett kan bidra til å skape nasjonal identitet, også i kvinneidrett.

Fokus er her på fire tekster. Hvordan fremstilte det romanske TV1 landets 11. plass? Deretter, hvordan ble tapet mot Norge 19.12. presentert i ungarske aviser og det danske tapet i finalen 20.12. i danske aviser? Til sist, et lite utsnitt av hvordan norske aviser fremstilte seieren over Danmark i samme kamp.

Det romanske landslaget tapte fem av seks kamper. De dårlige resultatene var en gjenganger i det nasjonale TV1: «Det er utrolig! Hva er det egentlig som skjer her! Vi kan se langt etter tidligere ærefulle dager for romansk håndball. Stopp denne skampletten! Marerittet er over! Dette er en ydmykelse.»

Dette minner meg om kommentarene etter at de norske hoppgutta skuffet i VM i 1999. Termer som «den totale bunnen er nådd» (VG) og «Hopp-Norge fast i heisen» (Dagbladet) kan illustrere dette.

Legitimering av tap i avisene i EM var først og fremst få midler til landslagssamlinger, de beste spillerne reiser til utlandet, gammeldags taktikk og spillestil, for mange tekniske feil, dårlige dommere, mangel på lagånd og en trener som ikke maktet å inspirere laget. Etter norske forhold er dette ganske krass kritikk, men ikke etter romanske.

Ungarn fikk til slutt bronse etter at de bl.a. hadde tapt 14- 28 for Norge. Det var et bilde fra denne kampen på første side av Nemzeti Sport 20.12. Der ble Kjersti Grini omkranset av to ungarske spillere. Den ene har foten på Kjerstis hofte, mens den andre prøver å holde henne fast. Den norske spilleren lar seg ikke stoppe idet hun dribler mot mål. Tittelen var: «Inn i kulden». Isberg er en metafor på Norge, som ligger nær Nordpolen. Det norske laget ble symbol på det utilnærmelige, knallharde og kalde. Naturmetaforen om Vinter-Norge og dets innbyggere er her sterkt tilstede. Det er den jo også i vår nasjonalsang: «Furet, værbitt over vannet med de tusen hjem». De varmblodige ungarske kvinnene med «hjertet på rette sted» måtte altså gi tapt for det norske, følelseskalde spillet. Etter bronsekampen, der Ungarn slo Østerrike med 30- 24, var overskriften i Nepszabadsag: «Etter helvete åpner himmelen seg.»

Etter det danske nederlaget i finalen finner vi bl.a. i Politiken 21.12.: «FOR NORGE var det en befriende sejr. I tolv år har de stræbt efter en titl, i tolv år har de skovlet alle slags medaljer hjem til bjælkehytterne - bare ikke guld. Og i tolv år har de generet deres omgivelser med bjældeklang og anden støjforurening fra fjeld og bygd. Og for nordmændene har det vært «smertefuldt» at opleve den danske success i 90erne - for faktisk var det norsk satsing på kvindehåndbold, der inspirerede Ulrik Wilbek til sit arbejde. Og som satte de norske spillerne ud i vigesporet endnu inden de havede fået speederen i bund.»

Et element i konstruksjon av nasjonal identitet er å ta avstand fra «signifikante andre» for å vise hva en ikke er i forhold til land en ofte sammenlikner seg med (Cronin og Mayall, 1998). Metaforene «bjælkehytter», «bjældeklang» og «støy-forurening fra fjeld og bygd» kan være myntet på «pottitlandet» Norge. Dette som kontrast til det «flate og mer siviliserte» Danmark med europeisk dannelse. Støyforurensingen er nok også assosiert med ivrige norske tilhengere på tribunen med blåser og bjeller. Å tape for Norge i EM leser jeg her som smertefullt.

I seierens stund er norske medietekster rause mot lagets motstandere.

Norske aviser hadde overskrifter som «Europas beste jenter» (Aftenposten), «Ja vi elsker» (Dagbladet) og «Gull, tårer og glede» (VG). VGs Truls Dæhli hadde et klart kjønnsperspektiv i sin analyse «Tøffe jenter vinner med stil»:

«Toppidrett er en ekstremt mannsdominert verden. Bak hver kvinne står det alltid en mann med makt. Da er det ingen liten seier når norske gulljenter vinner med Marit Breivik som sjef. For det har murret i de mannlige kulissene lenge: Marit Breivik har vært for snill... sagt annerledes: hun var ikke en mann... Vrøvl, naturligvis. Men skepsisen har ligget som et ulmende bakteppe i påvente av et definitivt gjennombrudd for håndballjentene. Og den kunne ha blitt giftig uten en seier i går... Da er det også en barriere som brytes når Marit Breiviks stillfarne klokskap er den stilen som skaper utvikling og vinner frem.»

Fallhøyden for kvinnelige nasjonale trenere kan leses å være større enn for mannlige, fordi mannskropper har tradisjonelt vært forstått som de «naturlige» i toppidrett. Det er godt dokumentert både nasjonalt og globalt. I Norge tenker vi tradisjonelt først og fremst på ski og skøyter som tradisjonelle nasjonalidretter. Det er bl.a. pga. menns mange medaljer og norske fjell og vidder som del av bildet på det norske. I dag skapes også ballidretter som nasjonalidretter. Når Breivik først bryter barrierer på menns arenaer, møter hun stor respekt, hvis hun lykkes fortsatt. Kvinnehåndball kan i dag forstås som en av landets nasjonalidretter pga. kvinnenes plass i historien. Videre, så lenge landslaget gir tilskuerne edle medaljer og god underholdning, og kanskje også fordi forbundet har mange aktive. Det kan også gjelde for kvinnehåndballen i Danmark og Ungarn, mens Romania trenger nye seire for at idretten fortsatt skal vekke «klangbunn» i folket. Et av globaliseringens paradokser og mulige konsekvenser kan være at det nasjonale får stadig større betydning på nye og gamle arenaer, mens tradisjonelle metaforer om bl.a. det norske stadig blir gjenskapt.