Handler det bare om penger?

Noe av Edvard Munchs storhet lå i hans evne til å formidle en hudløs livssmerte og dødsangst i bilder som fortsatt griper.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EDVARD MUNCHS

arvinger har tvunget Aschehoug forlag til å stoppe trykkingen av Bodil Stenseths bok om kunstneren. De nekter nemlig forlaget å bruke Munch malerier som illustrasjoner i tilknytning til Stenseths tekst i boka, som heter «Arven».

DETTE BLE KJENT

gjennom Aftenposten i går, dagen før boka skulle lanseres. Grunnen til dette drastiske inngrepet er ifølge familiens talsmann, Arne Munch-Ellingsen, at de ikke ville belemre bildene av grandonkelen med Stenseths tekst. Stenseth skriver om sykdommene som var så utbredt i Edvard Munchs slekt. Kunsthistorikeren har på grunnlag av egen forskning tatt for seg om de mentale lidelsene på farssiden. I tillegg tar hun opp disponeringen for tuberkulose, som man tidligere så feilaktig trodde var slektsbetinget. Og selvfølgelig fins syfilisondet med. Alt dette kjenner man fra Munch-motiver som «Det syke barn», «Døden i sykeværelset» og «I inferno». Og gjennom Osvald-motivene som han laget med utgangspunkt i Henrik Ibsens «Gjengangere».

DET MEST

provoserende for Arne Munch-Ellingsen er at Bodil Stenseth hevder at det forelå en gjensidig pakt mellom Edvard Munch og hans søsken om ikke å få barn. Indikasjonene på det har forfatteren funnet i Munchs etterlatte papirer, som hun har studert i Munch-museets bibliotek. Det dreier seg ikke om beviser i brevs form, men er en slutning trukket på grunnlag av en kjede med skriftlige indisier. Og som selvsagt finner gjenklang i Munchs mesterlige og verdenskjente kunstnerskap.

NOE AV EDVARD MUNCHS STORHET

lå i hans evne til å formidle en hudløs livssmerte og dødsangst i bilder som fortsatt griper. Arne Munch-Ellingsens inngrep mot ytringsfriheten er av det sentimentalt, hårsåre slaget. Det så man også da samme mann gikk og ville forby billedkunstneren Unni Askelands utstilling med litt billige Munch-parafraser hos Blomqvist kunsthandel i Oslo tidligere i år. Det virket jo helt komisk med tanke på den dialogen Edvard Munch drev med sine kolleger, helt fra læreren Christian Krohg til sveitseren Arnold Böcklin og tyske Max Klinger. Sistnevnte ga Munch oppslaget til «Den døde mor».

HANDLER DENNE ANGSTEN

for at Munch-navnet skal havne i et uheldig lys, egentlig om noe annet? Handler dette om penger? Det slo meg da jeg hørte at multimillionæren Martin Schøyen truet NRK med søksmål dersom rikskanalen sendte «Brennpunkt»-programmet om hans manuskriptsamling. Og begrunnelsen for at Schøyen ville stoppe den sterke «Brennpunkt»-utsendingen, var at dette kunne føre til verdiforringing av Martin Schøyens samling. Som kan være ervervet gjennom ikke helt patente transaksjoner.

Arne Munch-Ellingsen og hans familie sitter med 50 prosent av rettighetene til Munchs arv, og håver inn penger på salg av reproduksjoner, bøker og «spin-off»-effekter. De ønsker trolig å beholde en ubesudlet, gullkantet signatur. Dette harmonerer ikke med Munchs navn.