Handlingsregelen

Du vet det er noe rart med en filmreplikk når folk begynner å synge den.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Førjulstidas pussigste internett-hit heter «Hvordan faen er det mulig å ikke få sikra en mann dere visste var trua på livet». Det er en parodi på den replikken politimannen Bjørn Rønningen (Mads Ousdal) sier i NRKs reklame for mobilutgaven av TV-serien «Kodenavn Hunter II». På hjemmesidene til P3-programmet Radioresepsjonen kan du finne en discoversjon, en tranceversjon og en datamaskinrockversjon, i tillegg til «Balladen om Bjørn Rønningen»: En myk versjon med litt lengre tekst.

Det hagler med kommentarer til denne sangen. Noen elsker den, andre mener tittelen er unøyaktig, siden replikken i følge Tekst-TV faktisk er: «Hvordan…? Faen! Er det mulig å ikke få sikra en mann dere visste var trua på livet?» Det bedrer selvfølgelig syntaksen i setningen, men ikke det faktum at replikkene i «Kodenavn Hunter II» er lette å parodiere.

Tidligere i høst ga Jan Langlo og Ingvald Bergsagel ut en bok som viste hvilken pussig replikktradisjon norsk film- og TV- drama bekjenner seg til, fra «Jaså, døkk sit og glor» fra «Flåklypa grand Prix» til «Stikke opp til dudsa og smoke meg te helvete» fra «Monstertorsdag».

Det ironiske er at «Kodenavn Hunter» nå er innlemmet i denne samlingen. Formen på den ambisiøse serien er hyperrealistisk, med norsk fredsdiplomati og terrorproblematikk som tema, ispedd interne rivninger mellom spaningsgruppa og sikkerhetstjenesten i politiet. Men nettopp denne trangen til å gjøre alt «helt ordentlig» gjør at møtene på Politihuset framstår som kollokviegrupper fra på Politihøgskolen. Ingen opplysning er for liten når scener vi nettopp har sett eller skal komme til å se blir oppsummert. Og vi får dialoger der politiadvokaten sier: «Da må vi nok dessverre holde deg tilbake med hjemmel i Politiloven 17b». Den mistenkte svarer: «Ja, jeg kjenner firetimersregelen».

Men seerne brenner ikke for firetimersregelen. Derfor falt 150.000 av mellom første og fjerde episode. I TV-drama som i statsfinansene er det viktig å respektere handlingsregelen, den som tilsier at film er et bildemedium der handlingen vises og ikke forklares. Det har åpenbart vært nedlagt mye arbeid i å tegne troverdige karakterskikkeler i «Kodenavn Hunter II». Skuespillerarbeidet er solid. Du tror på politigruppa ute i felten, men krymper deg når gruppa samles for å oppsummere og forklare at «ambassadør Melby altså har reist hemmelig til Sverige for å møte en kriminell forretningsmann med tvilsomme forbindelser», til landet der fredsprosessen pågår. Det er fristende å spekulere om suksessen med «Kodenavn Hunter I» har ført til at man gjerne ville ha en rask oppfølger, og at manusarbeidet har fått lide.

I kveld vises siste episode. I følge forhåndsreklamen er det nå mange som er «trua på livet». Følg med på nettet, dette kan bli en dødelig hit.