Håp for meg?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Helt enig. Nyttårsforsetter er noe barnslig tøv. Voksne, avbalanserte mennesker holder seg selvsagt unna slike umodne, urealistiske krampetiltak, ikke sant? Det eneste nyttårsforsetter vitner om er generell mangel på selvdisiplin og uselvstendig, lett påvirkelig identitet: Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til i år heller. Slanke seg du, liksom.

Det hadde selvsagt ingenting med nyåret å gjøre at jeg i går sto opp midt på svarte natta, i kulda, for å slepe pinnekjøttkroppen ut for å løpe frenetisk på tredemølle – før arbeidsdagens start.

Det er riktignok sju-åtte måneder siden sist, men det må være helt tilfeldig. Tilfeldig er det nok også at undertegnede tar seg selv på fersken i å skrive lange lister (fikse/huske/ønske) akkurat denne første, seriøse 2009-uka. De prektige listene skriver seg faktisk av seg selv. Nå gjenstår bare å legge dem langt bort.

Men ok da, jeg har faktisk en plan om en viktig 2009-forandring. Livet mitt skal få (ny) infrastruktur. Det nye er at alt skal fungere hele tida. Ting skal nærmest gå av seg selv. Med velfungerende, oppdatert infrastruktur vil jeg omsider komme til min rett. Jeg vil nærmest putre av overskudd (tidligere brukt på manglende infrastruktur). Først skal jeg finne øreproppene til mobilen og få innstilt NRK P2 slik at jeg kan høre morgennyheter. Så skal jeg finne laderen til digitalkameraet slik at jeg kan begynne å ta bilder selv om jula er over, og dessuten sjekke hvor bildene bør lagres slik at de ikke havner på fyllinga sammen med den avdanka pc-en. Så skal jeg finne sykkelnøkkelen min, stikke innom skomakeren og tannlegen, sortere jobbmailen i mapper, legge inn 100 nye sanger på iPoden og pugge avgangstidene for bussen. Alle 2009-avtaler skal straks inn på mobilen og synkroniseres med pc-en, og til slutt skal jeg sette på alarmen før alle fødselsdager, også min egen. Virker det enkelt? Det er uoverkommelig. Bare ikke i januar.