Håp i terrorens tid

Det er tross alt håp når et stort flertall av Europas muslimer tar klart avstand fra folk som sprenger barn i lufta. Men det har ikke alltid vært slik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Tragedien i Beslan har sjokkert Russland. I et land der vold og undertrykkelse i lange perioder har tilhørt dagens orden, har barn tross alt vært forsøkt spart. I et land der opptil 20 millioner ble drept i Stalins leirer, og ytterligere 20 millioner ble drept i krigen mot Hitler, har barn dessuten betydd noe spesielt. Med så mye ulykke har barn vært en helt spesiell lykke. Barn har vært håp og framtid, i enda sterkere grad enn hos oss. Barn har vært senteret for alles oppmerksomhet, dullet med og skjemt bort.

SÅ SLÅR ALTSÅ

de muslimske terroristene til mot nettopp barn, og treffer en nerve som dirrer av opprørt raseri. Blant Russlands mer enn fem millioner muslimer har reaksjonen vært sterk og ektefølt. Når Europa har tent lys for barna i Beslan, så har Russlands muslimer vært blant de ivrigste. Der de muslimske lederne i Russland var lunkne og ofte tvetydige når de tidligere fordømte tsjetsjensk terror, var de nå klare, oppriktige, og tydelig opprørte. Det er som om det å stå solidarisk med nasjonen Russland, som er rammet av en krig som føres med de mest bestialske midler, med ett ble viktigere enn å støtte saken, et uavhengig Tsjetsjenia. Det er alvor nå.

DET ER DET OGSÅ

i Frankrike, der de to journalistene Christian Chesnot og Georges Malbrunot fortsatt er gisler med kniven mot strupen. De to ble tatt i Najaf i Irak for å presse president Jacques Chirac til i siste liten å stanse den nye loven som forbyr hodeplagg som kan knyttes til gudsdyrkelse, i franske skoler og universiteter. Men hva skjer? I Frankrike tropper jentene opp uten sjalet når skolen begynner. Franske muslimske ledere har appellert og forsøkt å forhandle med gisseltakerne. Det er ikke lenger sjalet som er saken over alle saker for de franske muslimene. Det er livet til de to journalistene. Enkelt sagt kan man si at gisseltakerne i Najaf med ett har gjort franske muslimer mer franske enn muslimske. For det er i Frankrike deres framtid ligger, og det er alvor nå.

REAKSJONEN

blant Russlands og Frankrikes muslimer er en slående kontrast til hvordan Europas muslimer reagerte i den fortsatt mest omtalte konfrontasjonen mellom den muslimske og den vestlige verden i nyere tid, Rushdie-saken. Irans åndelige leder, ayatolla Khomeini, utstedte i 1989 sin fatwa over den indisk/britiske forfatteren Salman Rushdie. Rushdie hadde etter ayatollaens mening kommet i skade for å skrive blasfemisk om profeten, og fatwaen innebar en oppfordring til alle rettroende om å ta livet av forfatteren.

JEG DRO SELV

til en stor moské på Grønland i Oslo for å forsøke å få moskeens ledere, eller noen troende, til å si at det ikke kunne være meningen at en forfatter måtte dø for sine ord. Men nei, det vi oppfatter som selvfølgelig, var det den gang umulig for en troende muslim å si offentlig. Og mens Rushdie gikk i dekning i London, var det muslimske Europa talende taust. Fra London til Berlin, fra Oslo til Roma, ingen ville fordømme ayatollaens dødsdom. Det muslimske Europa hadde trengt seg selv opp i et vanvittig hjørne, og der sto de, last og brast.

DET ER SELVSAGT

lettere å ta avstand fra blodige terrorister enn en blodig ayatolla. Men sakene dagens terrorister kjemper for - et fritt Tsjetsjenia og friheten til å bære skaut på skolen - er bedre som politiske saker enn den absurde dødsdommen over Rushdie. Reaksjonen til muslimene i Russland og Frankrike - de to land i Europa som har størst muslimsk befolkning - viser at den muslimske offentligheten i Europa er i ferd med å modnes. At den er i ferd med å bli en del av nasjonenes stemme. Vi er ikke i nærheten av å antyde at det kan komme noe godt ut av terror. Men denne gangen har det kommet noe avklarende ut av terroren.