Håpet er oransje

To revolusjoner, ett håp. Men revolusjonene i Ukraina og Kirgisistan er forskjellige.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Våpnene er stokker og molotovcocktailer. Målet er en fredelig revolusjon slik de som feide over Georgia for to år siden, og Ukraina før jul. Men Kirgisistan kan være en annerledes ekssovjetrepublikk. For mens demonstrantene i Tbilisi og Kiev ga det sittende regimets sikkerhetsstyrker blomster, så viser bildene fra Osh og Jalal-Abad at demonstrantene jager regimets sikkerhetsstyrker med stokker. Håpet i Kirgisistan er nok oransje - revolusjonens farge fra Ukraina - men virkeligheten kan fort bli mye mørkere.

EN ANNEN GRUNN til å frykte at Kirgisistans farge kan bli mørkere enn oransje, er at president Askar Akajev i går valgte å konfrontere opprørerne. Først arresterte han flere opposisjonspolitikere i hovedstaden Bishkek. Så kalte hans talsmann opprørerne i sør for kriminelle, som hadde iscenesatt et kupp. Det var kriminelle og narkotikamafiaen som sto bak kuppet. En verbal front er bygd opp, som det vil bli svært vanskelig å klatre ned fra. Og slike ord brukte aldri de juksende presidentene Sjevardnadze i Georgia og Kutsjma i Ukraina.

BÅDE GEORGIA, Ukraina og Kirgisistan har imidlertid et deprimerende likt utgangspunkt. Et valg ble gjennomført med åpent og omfattende valgfusk fra det sittende regimets side, og opposisjonen mobiliserte sine tilhengere ut i gatene for å kreve rettferdige valg. I Kirgisistan fikk opposisjonen for eksempel bare seks av 75 plasser i nasjonalforsamlingen. Grunnen til Akajevs valgfusk er at han trengte en lojal nasjonalforsamling for å endre grunnloven, slik at han kan velges for en tredje presidentperiode.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I SØR ER revolusjonen langt på vei et faktum. I byene Jalal-Abad og Osh er flyplassene stengt med stein og annet rask, for å hindre fly i å lande. I Osh lovte den lokale politisjefen i går å rapportere til «folkets guvernør». Og i hovedstaden Bishkek sitter Akajev, og kan knapt annet. For nord er skilt fra sør av massive vakre fjell, der esler og mennesker nok kan frakte heroin fra Afghanistan og Tadjikistan, men der militære tropper og utstyr neppe kan fraktes i tunge mengder.

MEN NORD OG SØR er ikke bare skilt av fjell. I sør grenser Kirgisistan til Fergana-dalen, arnestedet for muslimsk fundamentalisme i Sentral-Asia. Her er det like mange - kanskje flere - etniske tadjiker og uzbeker som det er kirgisere. Nærheten til det nærmest statsløse Tadjikistan og verdens hovedleverandør av heroin, Afghanistan, gjør området meget attraktivt for narkomafiaen. Her er en kraftig cocktail av mange mulige statsoppløsende elementer.

FORELØPIG HAR president Akajev bitt seg fast i hovedstaden Bishkek i nord. Her ble innenriksministeriets soldater utplassert i store mengder i går. Imens venter alle på ordre. Vil opposisjonens fengslede ledere - eller deres adjutanter - kommandere sine fotsoldater ut på gata i Bishkek? Vil soldatene få ordre om å fjerne dem? Vil de lystre ordre? Det er alvor nå, i et eventyrlig vakkert fjelland. For en ting har vi ennå ikke sett i Kirgisistan. Blomster.