Håpets politikk

Er vi blitt en nasjon av rentenister uten tro på at framtida kan skapes?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  DET ER LITE vi kan gjøre, sa en kritisk Jens Stoltenberg da styret i Norske Skog hadde bekreftet planene om å avvikle papirfabrikken Union i Skien. -  Vi kan bare appellere, sa en like kritisk Kjell Magne Bondevik. Den politiske avmakten i møte med Norske Skog framstår som total. I seg selv er det ikke nødvendigvis en uting at politikere er ute av stand til å redde industriarbeidsplassene i Skien. Det er gått med 125 000 av dem de siste 30 åra, og det vil forsvinne flere. Industrialderen er forbi i Norge. Tragedien oppstår først dersom politikken heller ikke ser det som sin oppgave å skape ny næring til erstatning for gammel. I oljerike Norge er det i dag langt på vei situasjonen. Vi har en regjering som utdefinerer staten og politikken som næringsaktør. For som det står i Høyres partiprogram: Det er bare «et fritt, ubundet og kreativt næringsliv som vil sikre sysselsetting, forskning, kunnskap og velstand for Norge, også i globaliseringens tidsalder». Der EU-land, USA, og ikke minst Kina, driver målrettet statlig næringspolitikk og kunnskapsinvestering, preges næringspolitikken i Norge av ideologi og passivitet. Statens rolle er redusert til å pleie rammebetingelsene. Det kjempes mot skjemaer, det dereguleres og det kuttes i skatter og avgifter.

MED ET SVULMENDE oljefond er det knapt noe land som har et bedre utgangspunkt for en aktiv næringspolitikk enn Norge. Men det er frykten, og ikke håpet, som får dominere synet på oljeformuen - frykten for inflasjon og høy kronekurs. Oljefondet er derfor gjort til en stor pensjonskasse som investerer i det internasjonale finansmarkedet. Myten om et enormt offentlig forbruk holdes så oppe for å verne om framtidas renteavkastninger. Det offentlige forbruket er høyt i Norge, men realiteten er at vi ikke lenger ligger på toppen. Flere europeiske land bruker mer. Og ifølge økonomen Erik Reinert, og økonomiske historikere som Carlota Perez, har historien vist at lave offentlige investeringer i kunnskap og utvikling er langt farligere enn offentlig forbruk. Kapital er nødvendig, men steril kapital er i seg selv ikke økonomiens viktigste drivkraft. Investering i innovasjon, kunnskap og teknologi gir størst gevinst og langsiktige fordeler. Og da holder det ikke med Høyres «frie og kreative næringsliv».

DET INVESTERES mindre i forskning og utvikling i norsk næringsliv enn i nesten alle land vi liker å sammenlikne oss med. Det har med næringsstruktur og tradisjon å gjøre, en tradisjon som en passiv statlig rolle ikke har gjort bedre. Regjeringens forskningsmelding legger opp til å snu trenden. Målet er å komme opp på EU-nivå. Men uten tro på statens rolle i næringspolitikken blir det vanskelig, og det er mye å ta igjen. Allerede tidlig på 90-tallet, da oljepengene også flommet inn, ble andelen av BNP til forskning og utvikling senket. Det var ikke med Høyre, men med Arbeiderpartiet, i Regjeringskvartalet. For heller ikke Arbeiderpartiet framstår i dag med overbevisende tro på politikkens muligheter til å skape framtidas næringsveier.

ARBEIDERPARTIET bygde en gang landet, og Jens Stoltenberg liker slagordet «å skape og dele». Men det er fordelingspolitikk som i dag er partiets hovedanliggende. Du må rulle deg langt ned i partiets prinsipp- og handlingsprogram for å finne den første formuleringen om næringspolitikk, og da står det ikke overraskende: «Arbeid og kunnskap er nøkkelordene for økonomisk holdbarhet. Det er arbeidet som skaper grunnlaget for velferden.» Resultatet er et politisk landskap der høyresida fornekter statens rolle i næringspolitikken og ei venstreside som er seg fordelingen nok. Erik Reinert har beskrevet dette som en kombinasjon av det verste fra flere verdener, en slags «allianse» mellom markedsliberalister og fordelingsmarxister, med et Dagens Næringsliv i nasjonal målestokk som resultat: Markedsliberalisme redaksjonelt, men som for fordøyelsens skyld er ispedd noen velskrivende fordelingsmarxister rekruttert fra Klassekampen. Det store spørsmålet er derfor ikke om Jens Stoltenberg med flertall i ryggen kan redde Union, spørsmålet er hvordan han og de rødgrønne vil ta redaksjonell styring med næringspolitikken.