Happy børsday

Noen har flere verdier enn andre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var den sommeren du kunne gå tørrskodd over Ytre Oslofjord. Havet var dekket av nyinnkjøpt plast og hestekrefter nok til å drive et tankrederi. Meteorologisk institutt advarte om tynt ozonlag over Hvasser og fare for hekkbølger.Inne i Oslo sørget børsen for mer drivstoff til den norske aksjehandelsflåten. Den gikk i 300. Oil time high, skrev Finansavisen. Velstanden var til å ta og føle på og vise fram. Det var den sommeren vi aldri hadde hatt større båter, biler, solbriller - og gjeld. Vi skyldte banken 1300 milliarder kroner, men, pyttsann, til en latterlig lav rente.

Det er tid for déjà vu igjen. Happy børsday er en tittel fra 1980-tallet, resirkulert på 1990-tallet. En gang hvert tiår sprekker pengebingen og vårt puritanske selvbilde i et forfengelighetens fyrverkeri. Hver gang varer festen litt lenger, hver gang er det flere som deltar. Det er blitt typisk norsk å være rik, og de virkelig rike må anstrenge seg kongelig for å bli utsatt for den særnorske misunnelsen som tidligere drev dem i indre eksil. Snarere er nordmenn blitt grepet av den olympiske «tre-fot-misunnelsen» - større, raskere, lengre. Hvis Idar Vollvik skal ut i rommet som passasjer, må neste milliardær bygge sin egen romferje.Finansminister Per-Kristian Foss snakker naturlig nok ikke så mye om den private rikdommen, men nøyer seg med å si at norsk økonomi aldri har gått bedre. I politikken er det fortsatt ikke helt stuerent å juble for høyt over den lokale omsetningen på marinaen i Kruke havn. Særlig ikke i en valgkamp. Da er det andre verdier som teller.

Ved karpedammen på Akershus festning i går snakket Dagfinn Høybråten litt om dem. Mens Høyre styrer økonomien, har KrF fått ansvar for de verdier som ikke kan måles i kroner og øre. Riktignok materialiserer de seg av og til i kontantstøtte - mennesker lever tross alt ikke av moral alene, men må også ha til playstation og flatskjerm - men som hovedregel handler det om hvordan vi skal leve. Eller kanskje helst ikke leve.Etter fire år i regjering med Høyre har KrF lært seg ordet valgfrihet. Men partiet er fortsatt litt usikker på hva det egentlig betyr. Av frykt for å dumme seg ut, har man ikke tort å spørre Per-Kristian Foss. I stedet har man funnet tilbake til Henry Ford, valgfrihetens far: Du kan få hvilken farge på T-Forden du vil, bare den er svart.

Det synes Høybråten høres rimelig ut. Hans tilbud til velgerne er derfor: Du kan leve hvordan du vil, bare du lever slik vi mener er riktig. Det vil si, i den heterofile kjernefamilien.Mens Høyre-folk trolig vil stusse over en slik snever definisjon, vil Høybråten kunne bevise at han har rett. Valgfrihet er ikke for alle. Det er for eksempel mange som ikke har merket noe til oil time high, og som ikke har hatt frihet til å velge mellom aksjer eller fast eiendom. Dem vil Høybråten hjelpe. Når sant skal sies, kunne vel Høybråten ønske seg litt mindre dansing rundt gullkalven og litt mer edruelighet. I hvert fall blant dem som ikke bekjenner seg til menigheten. Men det vil han ikke blande seg borti i et valgår. Han nøyer seg med å si at bedrifter må vise samfunnsansvar.I regjeringen deler de nemlig verdiene mellom seg. Høyre tar seg av de materielle, KrF de immaterielle. Derfor svelger KrF Høyres liberale skatte- og næringspolitikk, mens Høyre godtar KrFs kristenmoralistiske holdning i spørsmål om alkohol, bioteknologi, abort og homoekteskap. Begge partiers kjernevelgere må svelge hardt for å akseptere verdifordelingen. Men det gjør de. Alt er bedre enn alternativet.

Festen er ikke over. Det er kake igjen, synger deLillos. Men snart, snart. Det gjelder å sikre seg den siste kakebiten før det begynner å blunke med lysene. Varsellampa er allerede tent. Enstemmig begeistring er ekstremt farlig, advarer en innsider til Finansavisen. Alle vet at det ikke blir enstemmig på valgdagen. Da er sommeren over. Båtene skal i opplag. Til neste sommer?