Har du sluttet å slå dine barn?

Barna må forstå at de voksne bestemmer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det pågår en viktig debatt om fysisk avstraffelse i barneoppdragelse i landet om dagen. Godt er det. Heldigvis finnes det sjeler som tør utfordre hegemoniet om at barn må disiplineres. Med fare for å gå i den samme fella som en viss FrP-politiker nylig gjorde, trekker jeg en parallell til oppdragelse av hunder. Tradisjonelt var den rådende oppfatning at disse måtte disiplineres, les:denges, for å forstå hvem som var sjefen. Slik er det også med barn, de må jo forstå at det er vi voksne som bestemmer. Nå reformerte hundemiljøet sin filosofi om dressur, og jeg har inntrykk av at flertallet av seriøse hundeeiere idag ikke ser på fysisk avstraffelse av hunden som en basis for lydighet. Men så heldige er altså ikke barna, ettersom Høyesterett som vi vet har slått fast at ”et lite klaps” på barnet er lov.

Men så var det dette med subjektiviteten da. Et lite klaps høres jo i første omgang ikke ut som noe å skrike opp om, men så må man spørre seg: lite, for hvem? For det er ikke til å komme unna at barn og voksnes opplevelse av nevnte klaps nødvendigvis må være forskjellig. Et lite klaps for en voksen, et stort slag for barndommen. Hvordan oppleves det for et barn når de voksne du stoler på og som du tror elsker deg, slår deg? Og hvordan oppleves det når det barnet opplever som traumatisk og vondt blir bagatellisert av nevnte voksne som bare et lite klaps? Kanskje er det en idè å spørre barna.

Hva som er et lite klaps er altså et definisjonsspørsmål. Det vil uten tvil være forskjeller på hva folk legger i ”et lite klaps”. Noen klapser hardere enn andre. For mange i denne debatten har påpekt at den ikke gjelder mishandling per se, men, igjen, ”et lite klaps”. Men hvor går så skillet? Hvordan skal en måle hva som er et lite og hva som er et stort klaps? Er det verre å ”klapse” med bjørkekvister enn med hånda? Er det ikke selve handlingen, det å løfte hånden mot barnet som er sakens egentlige kjerne? Er det ikke nettopp her, i trusselen og vissheten om at ”mamma/pappa kan finne på å slå meg!” , terroren ligger? Det at et barn ikke kan føle seg trygg på de voksne, som barnet er totalt prisgitt i barndommen, er det greit? Er det ikke mishandling, men fortsatt bare ”et lite klaps”? Og hva gjør det med barnet?

En skulle tro at de aller fleste barn likevel ikke vil få varige men av et lite klaps på baken i ny og ne, men hva med dem som ikke gjør det? For det er ikke slik at en kan gå utifra at alle foreldre er ”seriøse barneeiere” og holder seg til den lille klapsen. Èn klaps kan lett bli til flere. En liten klaps kan lett bli en stor. Og igjen, det grusomme i dette er ikke selve den fysiske delen, men den usikkerhet som frembringes i barnet ved vissheten om at ”de voksne kan slå”. Mange har også trukket frem dette aspektet i denne debatten, at psykisk avstraffelse er verre enn fysisk. Men hvor går skillet mellom disse? Er ikke trusler, enten implisitte eller eksplisitte, om fysisk avstraffelse psykisk terror?

Hvorfor var det greit å slå barn før i tiden? Hvorfor er det ikke greit nå? Har samfunnet blitt ”bløtere”, eller har vårt syn og våre kunnskaper om barn og deres psyke endret seg? Isåfall, hva bør vi bruke våre kunnskaper om dette til? Hva med de som selv ble slått eller klapset da de var barn, vil de forsvare sine foreldre og hvorfor? Vil de selv slå eller klapse sine barn? Hvorfor klarer vi ikke oppdra våre barn uten å ty til klapsing og denslags? Er det barna eller oss voksne det er noe galt med? Skal vi slutte å slå våre barn?