LEDEREN i Arbeiderpartiet har i hele etterkrigstida vært blant landets mektigste. I lange perioder den aller mektigste. Makta er betydelig redusert når Jens Stoltenberg blir partileder, parlamentarisk leder og statsministerkandidat etter landsmøtet i høst. En stor del av ansvaret for det har han selv etter valgkampen som han førte fra regjeringsposisjon og fram til nederlaget i fjor.

En tvilsom meningsmåling i Verdens Gang, fulgt opp med voldsom kampanjejournalistikk, lovet en flodbølgeliknende Jens-effekt på mange hundre tusen velgere for Arbeiderpartiet bare Thorbjørn Jagland trådte til side og slapp konkurrenten fram. Sånn var det ikke med den saken.

Siden Thorbjørn Jagland i vinter varslet at han ikke stiller til gjenvalg som partileder, har Stoltenberg i realiteten sittet med det øverste ansvaret både i partiet og på Stortinget. Det har ikke løftet partiet på meningsmålingene. I beste fall har det stabilisert oppslutningen like under det katastrofale valgresultatet. Det er ikke sannsynlig at den formelle delen av ledervalget vil gi Arbeiderpartiet et løft de neste månedene som vil utfordre regjeringen, slik Fremskrittspartiets framgang etter valget holder liv i Carl I. Hagens drøm om en statsrådspost.