Har han en plan?

Jens Stoltenberg har de siste dagene hatt flere muligheter til å overta nyhetsbildet, uten å benytte dem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LEDEREN i Arbeiderpartiet har i hele etterkrigstida vært blant landets mektigste. I lange perioder den aller mektigste. Makta er betydelig redusert når Jens Stoltenberg blir partileder, parlamentarisk leder og statsministerkandidat etter landsmøtet i høst. En stor del av ansvaret for det har han selv etter valgkampen som han førte fra regjeringsposisjon og fram til nederlaget i fjor.

En tvilsom meningsmåling i Verdens Gang, fulgt opp med voldsom kampanjejournalistikk, lovet en flodbølgeliknende Jens-effekt på mange hundre tusen velgere for Arbeiderpartiet bare Thorbjørn Jagland trådte til side og slapp konkurrenten fram. Sånn var det ikke med den saken.

Siden Thorbjørn Jagland i vinter varslet at han ikke stiller til gjenvalg som partileder, har Stoltenberg i realiteten sittet med det øverste ansvaret både i partiet og på Stortinget. Det har ikke løftet partiet på meningsmålingene. I beste fall har det stabilisert oppslutningen like under det katastrofale valgresultatet. Det er ikke sannsynlig at den formelle delen av ledervalget vil gi Arbeiderpartiet et løft de neste månedene som vil utfordre regjeringen, slik Fremskrittspartiets framgang etter valget holder liv i Carl I. Hagens drøm om en statsrådspost.

HELT SIDEN det dramatiske ledervalget på Arbeiderpartiets landsmøte for ti år siden da Gro Harlem Brundtland helst ville at Stoltenberg skulle ta over etter henne, foran Thorbjørn Jagland, har Stoltenberg hatt en aura av politisk superstjerne, klar til å lyse opp idet forholdene la seg til rette. Det er nå klart at også dette var en gal analyse. Han hadde sjansen da han grep makta på gasskraftsaken og rykket inn i regjeringskontorene. Men da lukket han og statsrådene dørene bak seg og satte seg i møte mens de første hundre dagene kom og gikk.

De første hundre dagene er avgjørende viktig for alle nye regjeringer. Da setter den alene dagsorden, skaper førsteinnrykket av seg selv og har sin gylne sjanse til å lansere sitt program.

JENS STOLTENBERG forsøkte seg utenfor politikken som forsker i Statistisk sentralbyrå. Der kjedet han seg grundig, og smatt tilbake i politikken straks tilbudet kom. Nå har han 6- 7 års erfaring i regjering, inkludert ett som regjeringssjef, flere perioder på Stortinget og de to siste sesjonene som parlamentarisk leder. Han er blitt en sterkt profilert politiker, men har fremdeles en uklar profil.

Han lar mange opplagte sjanser gå fra seg til å markere seg selv og partiet på saker som kan bæres fram med hans stempel. Slik var det da han besøkte AUFs sommerleir på Utøya. Massemediene var der, noe som er en luksus for en påtroppende partileder for et opposisjonsparti. Den store interessen er en refleks av den makta som hittil har fulgt med vervet Stoltenberg er på vei inn i. Akkurat det preget også de unge kadrene som brukte noe av sin ferie på å drive politikk. De tok imot ham med stående applaus. Men Stoltenberg bar ikke fram noe budskap som kunne tenne den gode gløden i dem.

HAR HAN en plan? En som ingen andre enn han selv har full oversikt over? En plan som gradvis, og på riktig tidspunkt, vil resultere i sterkt økende oppslutning om partiet under hans ledelse? De deler av en visjon han formulerer i intervjuet som sto her i søndagsavisa, er fritt for kjappe slagord og kvikke vrier. Det var mer en bekjennelse til den eldste sosialdemokratiske katekismen om rettferdig fordeling og trygghet for alle i by og land. Traust og saksbehandlingsorientert, litt Göran Perssonsk og milelangt fra Olof Palme.

Redaktør Thor Gjermund Eriksen skrev her på denne plassen at Stoltenberg og SV-leder Kristin Halvorsen i vår har bygd opp gjensidig tillit i jevnlige møter om politiske saker siden valget. Det grep som foreløpig kan leses ut av det Jens Stoltenberg sier og gjør, er at han har etablert seg i Stortinget og vil forsøke å bygge allianser der som i beste fall kan formaliseres og formuleres for velgerne i 2005. Om det også er en plan, må vi vente enda en stund for å se. Etter landsmøtet vil Jens komme på banen, spår noen. Faresignalene ligger i at enkelte andre er kommet i tvil.