- Har jeg noen gang likt 17. mai? - Nei, svarte pappa.

Ikke be meg om å lage gladsak fra 17. mai igjen.

PÅ OPPDRAG: Jeg var sendt ut av Dagbladet for å lage gladsak fra 17. mai. Problemet er bare at jeg misliker 17. mai. Sterkt!
PÅ OPPDRAG: Jeg var sendt ut av Dagbladet for å lage gladsak fra 17. mai. Problemet er bare at jeg misliker 17. mai. Sterkt! Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

OSLO SENTRUM (Dagbladet): Det er en ting som garantert får meg til å grine. Unger i korps som gjør så godt de kan. Det er noe i skjæringspunktet mellom resonansen av de sure tonene fra messing-instrumentene og småungenes stolthet, som etterlater meg fullstendig sjanseløs og tårevåt.

Vekkeklokka ringte litt over ni på morgenen i dag. Dagbladet hadde gitt meg oppdraget: «Lag en hyggelig sak fra barnetoget på 17. mai.» Problemet er bare at jeg misliker 17. mai. Sterkt!

Det har jeg alltid gjort, og følelsen ble ikke mildere da jeg gikk på T-bane nummer 2 til sentrum, sammen med hundrevis av andre hutrende, stivpyntede, bunadskledde og feststemte mennesker, på vei for å bli vinket til av kongefamilien.

Lettere klaustrofobisk hoppet jeg av på Grønland. Nasjonalsymbolene glimret med sitt fravær da jeg kom opp trappa fra stasjonen og ut på torget. En enslig tigger hadde plassert seg utenfor Deli de Luca. I det fjerne hørtes korpsmusikk, som et varsel om en kommende katastrofe. Stamkafeen i Smalgangen serverte heldigvis kaffe. Akkurat som på hverdager.

Jeg forsøkte å tenke tilbake. Når var det misnøyen med 17. mai, og helligdager generelt, begynte?

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.