PÅ OPPDRAG: Jeg var sendt ut av Dagbladet for å lage gladsak fra 17. mai. Problemet er bare at jeg misliker 17. mai. Sterkt!
PÅ OPPDRAG: Jeg var sendt ut av Dagbladet for å lage gladsak fra 17. mai. Problemet er bare at jeg misliker 17. mai. Sterkt!Vis mer

- Har jeg noen gang likt 17. mai? - Nei, svarte pappa.

Ikke be meg om å lage gladsak fra 17. mai igjen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OSLO SENTRUM (Dagbladet): Det er en ting som garantert får meg til å grine. Unger i korps som gjør så godt de kan. Det er noe i skjæringspunktet mellom resonansen av de sure tonene fra messing-instrumentene og småungenes stolthet, som etterlater meg fullstendig sjanseløs og tårevåt.

Vekkeklokka ringte litt over ni på morgenen i dag. Dagbladet hadde gitt meg oppdraget: «Lag en hyggelig sak fra barnetoget på 17. mai.» Problemet er bare at jeg misliker 17. mai. Sterkt!

Det har jeg alltid gjort, og følelsen ble ikke mildere da jeg gikk på T-bane nummer 2 til sentrum, sammen med hundrevis av andre hutrende, stivpyntede, bunadskledde og feststemte mennesker, på vei for å bli vinket til av kongefamilien.

Lettere klaustrofobisk hoppet jeg av på Grønland. Nasjonalsymbolene glimret med sitt fravær da jeg kom opp trappa fra stasjonen og ut på torget. En enslig tigger hadde plassert seg utenfor Deli de Luca. I det fjerne hørtes korpsmusikk, som et varsel om en kommende katastrofe. Stamkafeen i Smalgangen serverte heldigvis kaffe. Akkurat som på hverdager.

Jeg forsøkte å tenke tilbake. Når var det misnøyen med 17. mai, og helligdager generelt, begynte?

Hadde et vagt minne av å bli tvunget ut i barnetoget på Aulifeltet på Romerike, der jeg vokste opp. Jeg ringte pappa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

RYDDET: Vaterlandsparken på Grønland var ryddet for tiggere og romfolk for å gi plass til tivoli.
RYDDET: Vaterlandsparken på Grønland var ryddet for tiggere og romfolk for å gi plass til tivoli. Vis mer

- Har jeg noen gang likt 17. mai?

- Nei, svarte pappa.

Ikke alene - Jeg hater 17. mai, sier Marianne, som sitter på bordet ved siden av meg. Hun er iført bunad. Nygnidde søljer klirrer svakt når hun beveger på seg.

- Jeg tror det er ensomhet. Fordi jeg alltid har vært alene med barna på nasjonaldagen. Der kommer jeg trillende med barnevogna, og alle andre er sammen med familien, sier hun.

Jeg tenker tilbake på mitt eget mislykkede forsøk på å starte en familie og kjenner på den samme følelsen. Familiedagen. Barnas dag. Nok en grunn til ikke å like denne dagen.

Marianne roper et tynt hurra før hun samler stakken og går mot Rådhusplassen for å møte barna som snart er ferdige med å gå i tog.

Jeg hadde fremdeles ikke motet jeg trengte for å møte folkemassene og bestilte påfyll på kaffen.

PÅ PLASS: Tiggerne var vist bort fra Vaterlandsparken, men fant arbeidsplasser på sine vante gatehjørner i setrum.
PÅ PLASS: Tiggerne var vist bort fra Vaterlandsparken, men fant arbeidsplasser på sine vante gatehjørner i setrum. Vis mer

Espen satte seg ned på den tomme plassen ved siden av. Han er rundt 50 år gammel, forfatter og har ikke noe problem med 17. mai.

- Det er jo en konsensus om at vi alle gjør gode miner til slett spill og later som om vi er blide og glade, sier han.

Jeg fortalte om dilemmaet mitt. Om at jeg ikke vet hva jeg skal lage av sak til avisa.

- Du må finne barnet i deg. Eventuelt snuble inn på en brun bar.

Norge har bursdag, og jeg er ikke invitert.

Kaffekoppen var tom, og jeg ballet opp, skulle jo lage sak. Festet kameraet over skuldra og tok beina fatt. Bort fra sentrum. Mot Frelsesarmeens suppekjøkken i Urtegata på Grønland. Som var stengt. En litt fillete kledd gammel mann lurte på om jeg hadde ei flaske sprit å selge ham. Fra en leilighet ved siden av hørtes latter og et popp, sannsynligvis av ei champagneflaske som ble åpnet. Gubben stoppet en festkledd ung mann som kom gående forbi og tigget til seg en boks øl.

KJEMPEt OM PLASS: Trengselen var stor der barnetoget kom inn på Karl Johans gate.
KJEMPEt OM PLASS: Trengselen var stor der barnetoget kom inn på Karl Johans gate. Vis mer

- Gratulerer med dagen, sa den gavmilde mannen og fortet seg videre til festen.

Akilleshæl Jeg subbet videre. Mot sentrum denne gangen. Den kalde, sure vinden dro og sleit i flagg og vimpler som henger fra vinduskarmer, stenger og frakkekrager. I Brugata ventet tivoliet på at barnetoget skulle gjøres seg ferdig. Vaterlandsparken var ryddet for romfolk og tiggere, men de hadde samlet seg ved Gunerius, der de sto og småkranglet litt, før de tok med seg koppene sine og gikk i hver sin retning.

I krysset der Kongens gate møter Karl Johans gate, kjempet folk om plassene i håp om å få et glimt av sine håpefulle idet de passerte bak korpset sitt.

Korps. Min akilleshæl.

Idet Torshovkorpset svinger inn, blir det for mye for meg. Korpset, som er sammensatt av utviklingshemmede og barn med spesielle behov, prøver hardt. Det låter slett ikke verst, men da en trompet treffer feil tone, jubelen fra tilskuerne langs Karl Johans gate stiger og smilet til trommeslageren blir enda bredere, kommer tårene.

Herregud, jeg er jo en voksen mann. Kan ikke stå her og sippe.

Jeg drar hattebremmen ned i panna og trekker meg ut av folkemengden. På Stortorget klarer jeg å stoppe krana og hente inn den profesjonelle journalisten igjen. Tar Grensen opp til Akersgata og svinger inn mot toget igjen. Jeg skal jo rapportere fra dette, så kan ikke gi opp ennå.

KONGEFAMILIEN Langt der borte vinket kongen til barnetoget.
KONGEFAMILIEN Langt der borte vinket kongen til barnetoget. Vis mer

Jeg holder et helt kvartal ved å se opp i lufta, telle flagg og tenke på saken jeg skal lage, men ved Rosenkrantz' gate må jeg gi opp igjen. Mens snørra renner, leter jeg fortvilt etter en oase og setter turen mot Youngstorget. Bare for å bli fanget i en malstrøm av skolekorps som er dirigert inn på folkeplassen.

Desperat kommer jeg meg ut av mengden ved Sentrum politistasjon og snubler ned mot Grønland og den trygge kaffebaren min igjen. Jeg får bestilt en dobbel latte, ei sjokoladekake og en cola, og kommer på at jeg ikke har spist frokost ennå.

Erfaring Jeg var ikke noe nærmere å ha en sak til avisa, så litt slukøret vendte jeg nesa hjemover.

Tiggerne hadde virkelig fått opp dampen og holdt hoff på hvert gatehjørne. På balkonger feiret glade nordmenn med 17. mai-lunsj og sprudlevann. I en hage spilte en forfrossen familie kubb, og jeg forsøkte å oppsummere hvilke erfaringer denne dagen hadde gitt meg.

Jeg lagde ei liste:

1. Griner fortsatt av korpsmusikk.
2. Føler meg som et utenomjordisk vesen.
3. Liker fremdeles ikke 17. mai.
4. Liker sjokoladekake, uansett dag.
5. Ikke si ja til å lage gladsak fra nasjonaldagen igjen.

Litt, men ikke så veldig mye klokere, altså.

REDNINGEN: Kaffe, cola og sjokoladekake er løsningen, uansett dag.
REDNINGEN: Kaffe, cola og sjokoladekake er løsningen, uansett dag. Vis mer