SÅ BARN DØ: Sammen med en dansk medisinstudent hadde Silje Lehne Michalsen ansvar for en liten avdeling som behandlet under- og feilernærte barn.

«Det er utfordrende og til tider trist. Som da Aminata på to år døde av alvorlig malaria», skrev hun. Foto: LOUISE WADE/WIKIMEDIA COMMENS
SÅ BARN DØ: Sammen med en dansk medisinstudent hadde Silje Lehne Michalsen ansvar for en liten avdeling som behandlet under- og feilernærte barn. «Det er utfordrende og til tider trist. Som da Aminata på to år døde av alvorlig malaria», skrev hun. Foto: LOUISE WADE/WIKIMEDIA COMMENSVis mer

Har jobbet i Sierra Leone siden 2009: - Jeg har sett barn som har dødd

Silje Lehne Michalsen (30) reiste allerede i 2009 ned til Sierra Leone for å gi den fattige delen av befolkningen helsehjelp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Under en pressekonferanse i ettermiddag ble det kjent at den ebolasmittede norske kvinnen er Silje Lehne Michalsen.

Michalsen har vært til behandling for ebolasmitte på Oslo universitetssykehus siden 7. oktober. Ifølge en rapport fra Leger Uten Grenser, som ble offentliggjort på lørdag, ble medarbeideren smittet i mottaksområdet da hun jobbet i byen Bo i Sierra Leone.

Dit kom hun på oppdrag som lege 2. juni i år. Lørdag 4.oktober følte hun seg dårlig etter jobb.

- Jeg isolerte med på rommet mitt og tok en malaria-test som var negativ. Dagen etter ble det via prøver påvist ebola, sa Michalsen på dagens pressekonferanse.

Hun forteller at oppholdet i Sierra Leone fram til den dagen ble sterkt preget av ebolautbruddet. Det første tilfellet av sykdommen ble oppdaget bare dager etter hun kom til landet.

- Vi bygde et nytt senter i Bo der jeg jobbet to uker før jeg ble syk, fortalte 30-åringen i dag.

Reiste som frivillig til Serra Leone Silje Lehne Michalsen har også tidligere jobbet i Sierra Leone. I 2009 begynte hun å jobbe ved Masanga hospitalet i det vestafrikanske landet.

«Etter fem år på medisinstudiet hadde jeg lyst på en pause før jeg begrav meg ut på det siste studieåret. Jeg hadde lyst til å reise, og jeg hadde lyst til å gjøre frivillig arbeid. Ved en tilfeldighet fikk jeg høre om Masanga hospital Serra Leone», skrev Michaelsen i Andøyposten 2009. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor valgte Michalsen å utsette medisinstudiene i Oslo et halvt år for å tilbringe seks måneder som frivillig ved et sykehus i det Serra Leone.

- Jeg har sett barn som har dødd Det kom til å bli seks måneder som gjorde sterkt inntrykk på jenta fra Andøya.

«Jeg ser de tynne barna hver dag på sykehuset. Jeg ser de nakne, skitne barna hver dag  i landsbyen. Jeg har sett barn som har dødd bare timer etter ankomst på sykehuset, fordi familien av økonomiske og praktiske grunner ikke har søkt hjelp tidligere», skrev Michalsen.

Andøyposten, 28. desember 2009.
Andøyposten, 28. desember 2009. Vis mer

Før borgerkrigen var Masanga Hospital det største sykehuset i den nordlige delen av landet. Etter krigen var sykehuset forlatt og ødelagt, og i 2007 startet en dansk forening, Masangas venner, gjennopbygning av sykehuset.

«Masanga er en sammenslutning av frivillig som jobber for at fattige i Sierra Leone skal få helsehjelp, utdannelse og jobb», skriver organisasjon på deres nettsted.

- Utfordrende og trist Sammen med en dansk medisinstudent hadde Michalsen ansvar for en liten avdeling som behandlet under- og feilernærte barn.

«Det er utfordrende og til tider trist. Som da Aminata på to år døde av alvorlig malaria», skrev Andøya-jenta.

Men rett før den norske kvinnen skulle dra hjem skrev om et vennlig, smilende og utrolig gjestfritt folk, som hun hadde lært seg å bli glad i.

«Mennesker som kan tilgi og gå videre. Mennesker som hjelper hverandre og deler det lille de har. Mennesker med pågangsmot og livsglede. Vi har mye å læret bort, vi hvite. Eller «O Porto» som barn roper etter oss. Men vi har også så uendelig mye å lære selv. Og det håper jeg at jeg gjør», skrev Michalsen i Andøyposten.

Seks dager før hun skulle reise tilbake til Norge, skrev hun på sin egen blogg: «Jeg gleder meg mer og mer til å komme hjem, til å se familie og venner igjen, til å ta en varm dusj, til mammas mat, fars brød, osv., osv. Men jeg kommer virkelig til å savne folkene og hverdagen her i Masanga. Det har vært lærerikt, utfordrende, spennende, rørende, tankevekkende og utrolig morsomt. Masanga har innfridd alle forventninger og så mye mye mer».