Har mer å gå på

Sinead O'Connor har fortsatt et ekstremt uttrykksbehov som hun ikke helt klarer å forløse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I år er det seks år siden sist Sinead O'Connor (33) ga ut et album. I bølgen av kvinnelige soloartister som har debutert i Sineads fravær, finnes det ikke én artist som er i nærheten av hennes nakne stemmebruk, hennes totale mangel på tekstmessig selvsensur og et nærvær som tvinger publikum inn i lyttestilling.

Ved hjelp av produsenter som Dave Stewart, Wyclef Jean og Brian Eno har Sinead laget en plate som kombinerer hennes personlige popformat, hennes sans for moderne dansemusikk og elementer preget av irske røtter og stolthet. Det låter ganske fint, til tider rørende fint med en helende kraft og med preg av Sineads natur som er så kompleks at den er helt selvutslettende. Men man sitter likevel igjen med en følelse av at O'Connor ikke makter å ta ut sitt eget potensial. Etter at «I Do Not Want What I Haven't Got» kom for ti år siden, hadde vi sett for oss O'Connor som noe langt mer enn en flink og velprodusert popartist som bare berører lett og øyeblikksvis.