Harald den hellige

Hva kongen skal tro på, har ikke kongen noe med, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Enten er det uttrykk for en misforstått respekt for kongen, eller tvert imot den totale likegyldighet til monarkiet. Uten at noen leet på et øyelokk har kong Harald fraskrevet seg og sine tronarvinger religionsfrihet og bekjent seg til den evangelisk-lutherske tro i grunnlovens nye paragraf 4. Det store kirkeforliket som partiene ble enige om på Stortinget for et par uker siden, og som omhandler statskirkens framtid her i landet, hadde nemlig en svært uvanlig og aktiv lobbyist.

Kong Harald nøyer seg ellers med å strø sand på etter at politikerne har gjort sitt lenger nede i gata. Han har verken stemmerett eller uttalerett i politiske spørsmål. Monarkens rolle som statsoverhode er regnet som maktesløs og symbolsk i våre dager, men den har tross alt en sentral konstitusjonell betydning. Norge er et arveberettiget monarki, ikke en demokratisk republikk. Men du skulle tro kongen ikke spilte noen rolle når han kan blande seg inn i en grunnlovsendring uten å vekke annet enn skuldertrekk blant politikere og akademikere.

Det er ikke overraskende at Harald på vegne av standen har sterke oppfatninger om statskirken. Monarkiet og statskirken lever i en eldgammel symbiose, og monarkens rolle som kirkens overhode er en av de siste fjærene i påfugldrakta. Det er likevel oppsiktsvekkende at kongen kaller inn kirkeminister Trond Giske for å lobbe for sitt kontroversielle syn. Riktignok har verken Giske eller de folkevalgte noen plikt til å bøye seg for kongen annet enn av ren høflighet når de møtes, men det må ha skjedd når man foreslår en så udemokratisk grunnlovsparagraf i 2008.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke flertall i regjeringen og på Stortinget for religionstvang. Det er det heller ikke blant velgerne. Det er likevel hva den unorske paragrafen innebærer. Norges konge må bekjenne seg til en utvalgt religion. Skal vi lese paragrafen bokstavelig, må kongen abdisere hvis han skulle endre livssyn. Tronarvingen Haakon, som stadig har vist seg som en søkende sjel, vil heller ikke ha noe valg når det gjelder tro og tvil.

Det er alvorlig nok at lovgiverne nekter en familie her i landet en grunnleggende menneskerett vi ellers bekjenner oss til. Monarkiet er den personifiserte unntakstilstand og har i århundrer funnet seg i særbehandling. I kongelige velmaktsdager kaltes det privilegier. Nå er det snarere snakk om vi som nasjon kan misbruke en hel familie til egen forlystelse. Det er i hvert fall en tung bør å pålegge et moderne menneske, og det er kanskje derfor den yngre generasjonen i kongefamilien søker støtte i religiøse uttrykk som englebusiness og salmeproduksjon. Mette-Marit har attpåtil uttrykt sin begeistring for pietismen, riktignok som mer nærliggende minimalismen i interiørdesign enn trangsyn og kirketukt. Kongen synes å være mer konservativ. Seinest i forrige uke ga han enda en gang audiens til den amerikanske kristenfundamentalisten Doug Coe.

Men hva Harald og hans familie tror eller ikke tror er nettopp deres sak. Riktignok er det påfallende at kongefamilien synes å bli stadig helligere i ei tid da resten av samfunnet avkristnes og sekulariseres, men det er alle menneskers privilegium å tro hva man vil, ifølge FN. Det burde det også være i Norge.

Derfor er det uhyrlig av staten å prakke religion på en familie, om den er aldri så utvalgt. Det er selvsagt heller ikke opp til kongen selv å bestemme hva landets monark skal tro til enhver tid. Hvis Harald vil kreve det av sin sønn, får han gjøre det på kammerset, ikke i grunnloven. I et flerkulturelt og moderne land er det også problematisk at statsoverhodet må bekjenne seg til en bestemt tro. Tusen år etter tvangskristningen av Norge, er landet åpent for et mangfold av trosretninger og livssyn, og kongen skal også være ateisters og muslimers konge. Paragraf 4 signaliserer ensretting.

Likegyldigheten forslaget om kongens bekjennelsesplikt blir møtt med, viser at monarkiet i likhet med statskirken er på hell. Det har liten betydning hva kongen tror og mener.

Hvis det er så viktig for ham, hvorfor ikke? Det er tross alt ikke som Jens Stoltenberg må tvangsdøpes eller emigrere til et land hvor man praktiserer religionsfrihet.

Kirkereformen innebærer dessuten at det ikke lenger er krav om at halve regjeringen må være statskirkemedlemmer, så vi er på bedringens vei.

Kongen vet at hans konstitusjonelle rolle er utvannet og i ferd med å bli historie, men i bekjennelsesparagrafen i grunnloven vil han inntil videre ha en særstilling. Det er ikke lenger mange anledninger som byr seg til det. Paragrafen kunne ikke sagt: Kongen kan få tro hva som helst. Det står allerede i menneskerettighetene.