Hard makt, hvilke verdier?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sist sommer besluttet den norske regjeringen, nærmest over natta, å trekke bidraget til SFOR-styrkene i Bosnia ut, og i stedet investere ressursene i Kosovo. Fordi beslutningen både er misforstått realpolitikk sett med norske øyne, og langt fra solidarisk overfor Bosnia, bryter den med mål som er satt for norsk engasjementspolitikk. Samtidig avdekker beslutningen den reelle mangelen på alternativer regjeringen står overfor i utformingen av denne politikken. Har vår tette tilknytning til NATO og vårt uavklarte forhold til den sikkerhetspolitiske utvikling i EU, bundet norsk engasjementspolitikk opp til hard makt og bort fra det Janne Haaland Matlary i Dagbladet 21.12.99 beskriver som myk makt og harde verdier?

Norske myndigheter har etter den kalde krigen presisert at Norge, gitt sin maktpolitisk beskjedne men ressursmessig sterke rolle, har alt å vinne på å fremvise en engasjert utenrikspolitikk. Politikken skal dels springe ut av et ønske om å gjøre noe for befolkningen i land som er dårligere stilt enn oss selv. Og dels skal den være et ledd i sikringen av egne nasjonale behov i en verden preget av alles kamp mot alle. Engasjementspolitikken formes dermed gjennom en erkjennelse av at et idealistisk engasjement også er egennyttig i en «interdependent» verden. Deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner er ment som nasjonale investeringer og et uttrykk for en utvidet forståelse av hva som er av sikkerhetspolitisk betydning for Norge.

Dette slås fast i retningslinjer regjeringen har lagt frem for både sivil og militær engasjementspolitikk. Stortingsmelding nr. 38 (1998{ndash}99) behandler det sikkerhetspolitiske grunnlaget for norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Meldingen slår fast at målet med vårt internasjonale engasjement er å bidra til fred, stabilitet og økt respekt for menneskerettigheter. Gjennom slik deltakelse ønsker Norge å være en seriøs medspiller som både blir lyttet til og tatt hensyn til. Denne målsetningen er ytterligere spesifisert i Utenriksdepartementets nylig fremlagte melding nr. 13 (99{ndash}2000) om den fremtidige norske bistanden til Sørøst-Europa. Så langt er over halvparten av denne bistanden kanalisert gjennom deltakelsen i militære operasjoner. Meldingen slår da også fast at et fortsatt effektivt sivilt engasjement i Bosnia er betinget av et robust militært nærvær.

Beslutningen om å trekke bidraget til SFOR-styrkene ut, markerer et brudd med denne holdningen. Uttrekningen har ikke vært god norsk investeringspolitikk, og reflekterer manglende valgalternativer i utenrikspolitikken. Videre er rokeringene i det norske styrkenærværet desverre lite tilpasset Bosnias behov for internasjonalt engasjement.

Det norske engasjementet i Bosnia ble i 1992 etablert som et bidrag til å lindre den humanitære krisen i Bosnia, og for å markere vilje til å bidra til sikkerhet og stabilitet i Sørøst-Europa. Da NATO tok over kommandoen i 1996, ble dette en viktig arena for å markere at Norge tok sitt ansvar for å sikre fred og stabilitet på NATOs sørflanke. Dette var selvfølgelig i håp om at engasjementet ville ha positiv effekt for NATOs satsing på den for oss viktige nordflanken. Slik sett har Balkan-engasjementet vært fornuftig investeringspolitikk. I tillegg har norske soldater etter hvert opparbeidet et godt rykte innad i SFOR-ledelsen som gode og pålitelige samarbeidspartnere. Den norske styrken i Bosnia har videre opprettet et godt forhold til den lokale befolkningen, og på denne måten vært en viktig brobygger mellom NATO-styrken og innbyggerne i Bosnia.

Det politiske systemet i Bosnia er dessverre langt fra stabilt. De fleste stabilitetsfremmende kjennetegn som tillit, ansvarlighet og enighet rundt grunnleggende politiske mål, normer og verdier, er så godt som fraværende. I stedet smuldrer systemet opp i en intern politisk uvilje og manglende evne til å gjøre noe med de store sosiale, politiske og økonomiske problemene den unge staten står overfor. Fortsatt er rundt en million flyktninger av ulike årsaker forhindret i å flytte tilbake til sine hjem. Arbeidsledigheten ligger et sted rundt 40%. Korrupsjonen gjennomsyrer det meste av politikken, og blomstrer i en politisk tradisjon som henter tankestoff både fra kommunisttiden og 80- og 90-tallets nasjonalisme. Eksternt rives det politiske systemet i påtrykket fra Kroatia og Serbia, der både bosniske kroater og serbere har blokkert aktiviteten i de føderale organene. I stedet er politikken rettet mot en hurtig innlemmelse i hver av «moderrepublikkene». Det er dermed ingen ting som tyder på at de ekstreme grupperinger i de tre befolkningsgruppene har forlatt de mål som ble definert under krigen. Det er dermed mye som tyder på at nedtrappingen skjer før arbeidet er ferdiggjort.

NATOs forslag om restrukturering av styrkene på Balkan, var en mulighet for Norge til å styrke sin profil i en NATO-styrt Bosnia-operasjon, snarere enn en beskjed om å pakke sammen. For det første fordi nedtrappingen åpnet rom for en viktigere rolle for mindre, mer effektive styrker. Nettopp slik de norske styrkene har vært. Videre har den norske bataljonen, etter over 7 års erfaring, utviklet god kjennskap og innsikt i de politiske og sivile forholdene i Bosnia. Det er i tillegg opprettet tette militære samarbeidsstrukturer, blant annet mellom de nordiske landene. Strukturer det har tatt år å utvikle til et effektivt redskap, og som baserer seg på en gjensidig tillit mellom aktørene i samarbeidet. Når Norge nå forlater Bosnia til fordel for Kosovo, forlater vi i tillegg mulighetene for positiv avkastning innen allerede fungerende strukturer. I Kosovo kastet man seg hals over hode inn i et engasjement som for alvor avslørte Norges utilstrekkelighet overfor enkelte operasjonstyper. Blant annet klarte ikke norske myndigheter å stille en godt nok utrustet og trent styrke før tre måneder etter at de andre bidragsyterne var på plass. Dette skapte sterk irritasjon i NATO-kretser, og ikke minst hos vår nærmeste Kosovo-partner, Storbritannia. Det er mye som tyder på at Norge allerede hadde tjent sin investeringsgevinst i Kosovo gjennom innsatsen til norske spesialstyrker både under og i etterkant av NATOs bombing av det tidligere Jugoslavia.

Gjennomgangen viser dermed at norske prioriteringer i praksis bryter med målsetninger om myk makt som base for politikk overfor utlandet. I tillegg er beslutningen feilslått realpolitikk fordi gevinsten å tjene i Bosnia var større enn gevinsten som kom oss til gode ved innmarsjen i Kosovo. Når dette likevel ikke bidro til at det norske militære engasjement i Bosnia ble opprettholdt, vitner det om at andre hensyn enn de offentlig uttalte er styrende. Politikken er ikke basert på en vurdering av hvorvidt den fremmer både idealistiske verdier og nasjonale interesser, men reflekterer snarere den mangel på alternativer som preger vårt handlingsrom.

Den europeiske sikkerhetsarkitektur har gjennomgått store endringer, og utformingen av norsk balkanpolitikk illustrerer de utfordringer dette innebærer. I løpet av 90-tallet har flere aktører enn tidligere rettet fokuset mot internasjonalt fredsarbeid. For Norges del betyr dette teoretisk at det åpnes en rekke politiske rom der norske engasjementspolitiske målsetninger kan realiseres {ndash} der vi kan kombinere idealistisk godvilje med realpolitisk egeninteresse. Det voksende samarbeidet innen EU er et eksempel. Regjeringens skryt av myk makt og harde verdier viser seg imidlertid å ha liten praktisk verdi. Spesielt med henblikk på norsk balkanpolitikk. Det er dermed mye som tyder på at den ensidige tilknytningen til NATO reduserer vårt handlingsrom, og derigjennom binder regjeringen opp til en utenrikspolitikk der nettopp myk makt viker for hard.