Hard pakke

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det banket på døra til herr Nilsen, og utenfor sto det en dame som Nilsen aldri hadde sett. Hun holdt ei pakke i hånda si og spurte så:

- Jeg får ikke opp denne pakka. Kan du hjelpe meg?

– Kom inn, sa herr Nilsen. – Hva er det i pakka?

– Det er en slags datadings. Emballasjen er ugjennomtrengelig. Selv saksa mi biter ikke på den, sa damen.

Herr Nilsen tok pakka, hentet sin egen saks og gjøv løs på pakka. Plasten var hard som stål.

– Jeg tror jeg trenger en sag. En baufil, sa herr Nilsen. Han kjente at han allerede var litt svett i panna.

– Bor du her i blokka? spurte herr Nilsen i det han gikk.

Han la pakka på enden av bordet og sagde løs på et hjørne av den. Han fikk sagd et hull i plasten, og stakk så saksa inn.

– Hvorfor er egentlig emballasjen så solid? spurte herr Nilsen. Han klippet og klippet og lot som om han ikke hadde vondt i fingrene.

– Kanskje fordi tjuver ikke skal klare å åpne pakkene og stjele det som er inne i dem? Alt er jo selvbetjening i våre dager, sa damen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– For transporten skyld også, kanskje. Alle slike dingser lages jo i Asia nå, sa herr Nilsen.

– Du har fått den opp! Så flott. Jeg håper at jeg ikke forstyrret deg i noe viktig, sa damen.

– Nei da, sa herr Nilsen. Jeg satt bare og leste om fotball i avisa.

– Da har du godt syn. Jeg klarer nesten ikke å lese sporten lenger. Selv med briller. Særlig ikke tabellene, sa damen

– Avisene tror vel at det bare er unge med godt syn som er interessert i sporten, men det er jo ikke sant, sa herr Nilsen.

– Av og til må jeg bruke forstørrelsesglass. Det blir jo litt omstendelig og slitsomt. Jo da, jeg bor i blokka, jeg også, i etasjen under, sa damen.

– Så dine nærmeste naboer var altså ikke inne og kunne hjelpe deg?

– Det vet jeg ikke, sa damen. Og hun smilte da hun sa det.