Harryåret 2000

Oslos ordfører Per Ditlev-Simonsen, som har markert hovedstadens antatte tusenårsjubileum ved å male blåtrikken tigergusjegul («Tigerstaden») og nedlegge fem av byens bad, samtidig som han gjenåpnet et sjette (nedleggelsen lyktes ikke helt, pga. Bislett-folkets protester), forklarer entusiastisk hvordan jubileumsåret skal avsluttes (Aftenposten Aften 7.12.):

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På nyttårsaften 2000 skal det avholdes et folkestevne på Bislett stadion, der man skal sprenge løs biter av betongmuren, slik at folk kan få med seg et stykke minnestein hjem (à la Berlin-muren 1989). Til å forestå denne sprengning har de leid Olsen-bandens Dynamitt-Harry (Harald Heide-Steen jr.).

«Tigerstaden setter spor» skal stevnet hete, der folk får lov til å sette sine håndflater i fuktig sand, som siden støpes i gips. Det heter at «gipshendene skal senere inngå i en kunstnerisk utsmykning av Nye Bislett». Ordføreren har alt levert sitt håndtrykk, til forevigelse.

De som skal medvirke til det som lanseres som «forhåndsrivning av den ærverdige stadion» (Aftenposten Aften 5.12.), er bl.a. Kampen Janitsjar, Bårdar Danseinstitutt, Hjalmar «Hjallis» Andersen, Lars Lillo-Stenberg (m/barnekor).

Blant folk i Bislett-strøket er begeistringen mindre: «Smakløst, sier naboene» (Aftenposten Aften 8.12.), der man intervjuer folk fra aksjonskomiteen mot sprengning.

Mandat

Man spør seg: Med hvilket mandat foretar Oslos ordfører seg dette?

Det er en kjent sak at debatten om hva som skal skje - og hvordan - med Bislett idrettsstadion, ikke er avsluttet. Planene for «Nye Bislett» er meget omdiskuterte, konsekvensutredning er ikke foretatt, motstanden mot riving av Bislett er stor, ikke minst blant lokalbefolkningen. Mange ser med skrekk for seg et nytt Ullevål stadion som skal kneise i bylandskapet. Et langt rimeligere alternativ foreligger, med restaurering av det foreliggende OL-stadion fra 1952 - et av vårt lands flotteste funkisbyggverk (ved arkitekt Frode Rinnan).

Kjempe

Vi har nettopp, med Dagbladets og Nationaltheatrets gode bistand, gjennomført Poesiåret 2000. Som ved alle nye medisiner vet man ikke alltid hvilke bivirkninger de kan medføre. Det vet vi nå. Poesiåret 2000 ble - alle vakre vers til tross - også det året da det i Norge glatt kunne sies: Nå er det ikke lenger harry å være harry (jfr. Carl I. Hagens fremganger).

Undertegnede har kjempet Bisletts sak i mange år. Til det arrangementet der rivingen av stadionet skal påbegynnes, inviterer Oslo bys ordfører poeten til å lese sitt kampdikt «Sangen om Bislett - skøytesportens Mekka», uten med et ord å røpe at Dynamitt-Harry ved samme stevne skal legge lunta under murene.

Jeg smiler og sier: Nei, den går ikke.

Forfalle

Det er et gammelt gårdeiertriks å la eiendommen forfalle slik at riving gjenstår som det eneste alternativ. Dette har vært Oslo kommunes strategi vis-à-vis Bislett stadion siden 1980-tallet, byens folkekjære stadion med de imøtegående tribuner, skøytesportens mest tradisjonsrike utebane (skøyte-VM skal gå utendørs i Budapest år 2001), friidrettens inspirerende verdensrekordarena.

Det Oslo bys Høyre-ordfører nå har foretatt seg, er å gå inn i en pågående politisk debatt, som skulle avgjøres på demokratisk vis i Oslo bystyre. Per Ditlev-Simonsen prøver å sette sluttstrek for enhver diskusjon, ved å påbegynne rivingen av et bygg der ingen riving er vedtatt. Dette er ikke bare smakløst, som Bislett-naboene antyder. Det er uakseptabelt. Det er politisk selvtekt.

Om han ikke tror meg, kan han spørre sin partifelle Kåre Willoch.

Konklusjon:

Dersom Per Ditlev-Simonsen gjennomfører sin «forsmak på rivingen av Bislett» (Aftenposten 5.12.), har han også underskrevet sin avskjedssøknad som ordfører i landets hovedstad.