Hatet og elsket

15 år etter mordet på Sveavägen ble det nylig arrangert seminar om Olof Palme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STOCKHOLM: Tenk å kunne sitte sammen med 200 mennesker i ABF-huset på Sveavägen i to dager og lytte til et dusin foredrag og paneldiskusjoner som belyste politikeren og mennesket Olof Palme, 15 år etter mordet. Det var ingen jubileumsforestilling. Ingen stilte spørsmål omkring den meningsløse udåden. Ingen ville f.eks. følge kurdersporet. Alle var på sporet etter Palme. Man merket et sug etter personligheten, i det minste på det symbolske plan. En lengsel etter hans politiske stridslyst, hans energi, hans vilje til å ta standpunkt, hans respektløshet og radikalisme. Men det var langt fra noe bønnemøte. Det ble ikke lagt skjul på det kontroversielle ved hans natur og hvor han ikke hadde lyktes.

PALMES NÆRE ARBEIDSKAMERAT gjennom 30 år, tidligere statsminister Ingvar Carlsson, innledet. Dagens statsminister, Göran Persson, lyttet med oppmerksomhet til foredragene av unge historikere, forfattere, ambassadører og redaktører som hadde kjent og samarbeidet med Palme eller som nå har låst seg inne i arkivene for å finne et balansert og avspent svar på spørsmålet: Hvem var egentlig Olof Palme? Jeg kvakk da den tidligere kommunepolitikeren, statsminister Persson, fortalte meg at han bare hadde truffet Palme to ganger i livet. Da forsto man straks at vi står overfor to atskilte epoker i svensk politikk. Kontinuiteten fra Tage Erlander til Ingvar Carlsson er definitivt brutt.

PÅ FØRSTE BENK i salen satt selvsagt Lisbet Palme og sønnene. De har lenge stilt seg spørsmålet: Hvorfor har det vært så stilt om Palme? «Jag tycker att hans eftermäle blivit konstigt,» sier sønnen Joakim. Man har nesten fokusert all interesse på hans død, ikke hans politiske gjerning og liv i vanlig mening. Det gjelder både hans gamle innbitte motstandere og hans egen politiske bevegelse.

Det første forklaringen er trolig enkel: Et snikmord på landets statsminister på åpen gate, et mord som heller ikke blir oppklart, skapte et dypt sår i hele befolkningen.

At gamle motstandere fra de solide borgerlige salongene lenge har ligget lavt, forstår jeg også. De var med og dro i gang det såkalte Palme-hatet, som trolig har levd sitt eget liv i det skjulte. Noen uker før symposiet utga en yngre TV-journalist ei bok om Palmes ungdomsår. Hans hovedpoeng har jeg fortolket slik: Palme var i sin ungdom en stabil borgerlig reaksjonær, som på bakgrunn av familie og miljø kunne blitt nazist, hvis han ikke hadde vært en intelligent opportunist!

FRA MIN STUDIETID i Sverige på begynnelsen av 60-tallet har jeg bevart et portrett av den 30 år gamle Palme som sto i det svenske høyres ideologiske organ, Svensk tidsskrift:

«...en veslelik liten man med grått ansikte, askblont hår och stickande ögon. Och förutsättningarna är inte bara yttre. Han har en briljant begåvning, en förtätande maktlystnad, en obegränsad hänsynslöshet samt förmågan att göra sig oumbärlig for sin herre, de röda eminensernas eminens. Bland skaran av mer eller mindre krasst opportunistiska politruker i kanslihuset är han den kanskje mest deklasserade.»

DETTE BILDET skulle holde seg i 30 år på høyrefløyen. Noen dager før Palme ble drept demonstrerte moderat ungdom i Stockholm med nidportrett av ham på sine T-skjorter. Han var overklassegutten som hadde sneket seg inn i sosialdemokratiet bakveien. En livsfarlig sosialist i dobbelt forstand. Men først og fremst en slu og energisk konfrontasjonspolitiker, som med sin lysende retorikk, med sitt skjeve TV-smil, som mange oppfattet som forakt for motstandere, stålsatte dem ikke bare i forargelse, men nærmest til hatkampanjer.

MEN HVORFOR SÅ LENGE stilt om ham i arbeiderbevegelsen, hvor han var langt mer populær enn dagens ledere? Selvsagt måtte først hans minne aktes og hedres. Men Palme var ingen vanlig svensk politiker, som satte seg ned og diskuterte praktisk og pragmatisk politikk i «lugn och ro». Det hendte nok oftere enn vi fikk inntrykk av. Men han var den internasjonale ideologen, som brukte språket som et viktig politisk instrument, en sann retoriker med et bredt register, som mer appellerte til følelser enn til den rene fornuft. Det ble sagt under symposiet at han var den mest amerikanske av alle svenske politikere. Han var alltid nærværende, i etermediene, i avisene, på torg og arbeidsplasser, hvor man lett oppdaget hans enestående glede over selve politikken. Hver gang jeg intervjuet ham falt jeg også for det svenskene ville ha kalt hans «pojkaktige nyfikenhet».

DET ER DERFOR ikke lett for dagens grå sosialdemokratiske eminenser å bruke ham aktivt som forbilde, som ledestjerne og inspirator. Det kan være farlig, ja, skjebnesvangert. Han var først og fremst en statsmann for sin samtid, som lett falt for sine mest lysende formuleringer, av og til til skade for seg selv og saken. Men i dag er det lett å forstå at han også er dypt savnet.