Hazaraene og Norge

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Fredag skrev førsteamanuensis Elisabeth Eide en kronikk her i avisa om Norges skammelige behandling av hazaraflyktningene. Tross sommerferie krever den et svar fra politikerne.
  • Norske myndigheter vil utvise 44 hazaraflyktninger, blant dem mange barn. Noen har bodd i Norge lenge. Flere har norsk statsborgerskap. Gholam-familien, de mest kjente hazaraflyktningene, skulle ha reist i går. Et ektepar som har bodd i Bergen i 11 år og har to barn, hadde fått frist til i morgen, men også den er utsatt. Det tyder på at myndighetene er i ferd med å komme til fornuft. Sikker kan vi likevel ikke være. Hazaraflyktningene har i årevis måttet leve i ingenmannsland mellom utvisning og utsettelse.
  • Med en nidkjærhet vi knapt kjenner fra noe annet område, har UDI og Justisdepartementet forfulgt denne minoriteten med påstander om at de er pakistanske, ikke afghanske. Hazaraene har i århundrer vandret mellom de to statene, deres situasjon likner på samenes i tidligere tider. De befant seg dels i Norge, Sverige, Finland eller Russland. Det skal uvanlig grad av byråkratisk fanatisme til for ikke å se absurditeten i kravet til et ordnet statsborgerskap i en slik situasjon.
  • At hazaraflyktningene har bodd så lenge i Norge og dessuten av tidligere regjeringer fått oppholdstillatelse, må veie tyngst. Når man velger å mistenke dem for løgn, og på det grunnlaget frata dem rettigheter de en gang er blitt innvilget, minner dette om etnisk forfølgelse.
  • Den forseelse som de mistenkes for, foreldes strafferettslig etter tre år. Myndighetene kan derfor ikke gå til straffesak mot dem, noe de vel heller ikke hadde ønsket. Da hadde de måttet følge strengere rettsregler. I stedet vedtar man at flyktningene skal ut, og overlater til dem å anke saken inn for retten. Der kan staten støtte seg til løse påstander fra angivelige vitner, som holdes anonyme. Det er umulig i alle andre rettssaker.
  • Politikernes svar til Eide må være todelt: La hazaraflyktningene få fred og bli i landet. Rydd opp i lovgivningen, la utvisningsvedtak få en foreldelsesfrist, slik at flyktninger får samme rettsbeskyttelse som nordmenn. Hvis man da ikke vil gradere lovgivningen etter rase og etnisitet.