H.E.D.A.D.F.F.S.I.D.P.S?

Hvorfor er det alltid de feil folka som ikke drar på sommerferie? For det er det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg oppdaget det allerede den sommeren jeg var elleve år. Den varme lufta dirret over asfalten i den tomme skolegården der jeg sto og sparket en fotball mot den brune murveggen. Det var forskrekkelig stille, ingen løpende føtter opp mot grusbanen, ingen som skrek HIT'A, HIT'A! Bare ekkoet når ballen smalt i murveggen. Hvor var det blitt av alle sammen? Ballen traff en halv meter under vinduet til lærerværelset. Lysene var slukket der også, og vinduene speilet en skyfri, blå sommerferiehimmel. Jeg tenkte på Stein som sa de skulle på hytta og Roy som skulle på fjorden. På hytta hørtes kjedelig ut. Og på fjorden, hva gjorde man der? Satt i en båt og drømte om å gå i land på ei øy hvor det var åtte gutter, en fotball og en gressplen så man kunne komme i gang med noe meningsfylt.

Jeg dundret til, ballen traff akkurat der jeg siktet, den grå flekken hvor murpussen hadde falt av. Jeg tok imot ballen, la den død og snudde meg mot skolegården med begge armene over hodet. Stille. Sommerferie var som et bursdagsselskap hvor alle var invitert, mens jeg ikke hadde hørt om det engang.

Ferie. Slappe av. Fattern og muttern sa de ordene ofte. Jeg skjønte ikke helt hva de betydde bortsett fra at det liknet ganske mye på å kjede seg.

TRETTI ÅR seinere i Oslo. Fellesferie. Jeg sparker til en småstein på et folketomt fortau på Majorstua. Til å begynne med var det morsomt, som for Ole Aleksander Filibombombom som plutselig en dag er helt alene i byen og kan gjøre akkurat som han vil. Men som med gjemsel er underholdningsverdien av fellesferie sterkt avtakende. Jeg er nesten litt irritert nå. Fire uker. Vet ikke folk at forskere har funnet ut at hjernen begynner å svekkes allerede etter fjorten dagers hvile, at det er direkte uansvarlig å være uvirksom så lenge? Til og med festene som du hørte fra vidåpne vinduer i bygårdene på forsommeren, som fikk deg til å føle deg så ensom og venneløs selv om du beviselig var på vei til en fest selv, har stilnet. Og nå savner jeg til og med dem. Lyden av noe, hva som helst. Jeg finner plassen min på den døde kafeen hvor jeg inntil nylig gledet meg over god plass og ledige aviser. Jeg blar. Og det slår meg som det gjorde for tretti år siden: H.E.D.A.D.F.F.S.I.D.P.S? Altså: Hvorfor er det alltid de feil folka som IKKE drar på sommerferie? De skriver om Indonesias avsatte og antakelig avsindig korrupte president Abdurrahman Wahid som selvfølgelig aldri ble den demokraten landet håpet på. I stedet for å ta sin pålagte sommerferie klamrer han seg til makten ved hjelp av hær og politi og har forskanset seg i presidentpalasset. Og ukas Ramsey, USAs tidligere justisminister Ramsey Clark som på 60-tallet var med på å styre en nasjon som forsvarte et gjennomkorrupt sørvietnamesisk kongehus og som på personlige vegne har støttet Saddam Hussein og nå bruker somme til å forklare oss at Slobodan Milosevic er en ålreit fyr. Hva med en litt laaang sommerferie? Og George W. Bush, som gjør sitt beste for at de forretningsinteressene som finansierte valgkampen hans skal få fortsette å varme opp planeten vår, hvorfor skulle han plutselig bli nykter, kristen og så fordømt ambisiøs, kunne han ikke fortsatt med de lange, uambisiøse drinkene og lange sommerferier? TV-bilaget. Men Arne Scheie har sommerferie slik at de må sette langrennsfolk til å kommentere fotball. Jeg legger fra meg avisa. Ferievikaren har skjenket kaffen i feil type krus, og sola skinner uavlatelig.

UTE I GATA igjen kommer jeg på at jeg har glemt å levere leiebilen. Den står i nesten ensom majestet i Ole Vigs gate. Jeg starter opp og stopper på rødt i et for tida helt overflødig lyskryss. Faller i tanker. Husker den sommeren, det siste skuddet. Jeg svingte foten, klemte til i stumt raseri, og ballen satt som ei kule rett i krysset. Krysset av sprosser i vinduet til lærerværelset. Det hørtes ut som det singlet i glass i hele skolegården. Etterpå var det dødsstille. Jeg sto som frosset fast til den glovarme asfalten. Så hørte jeg løpende skritt i trappa der inne. Vaktmesteren. Faen! Det var første gang jeg stilte meg selv det eksistensielle spørsmålet: Hvorfor er det alltid de feil folka som ikke drar på sommerferie? Lyset skifter til grønt uten at jeg merker det. Fordi jeg akkurat har oppdaget parkeringsboten under vindusviskeren. ALLTID de feil folka som ikke drar... En bil tuter bak meg. Jeg skvetter og kikker oppstemt i speilet. Det er riktignok bare én bil, men likevel. Den geskjeftige sola har alt fått lufta til å dirre mellom husene. Men jeg smiler. Til uka. Til uka er det over.