Heftig og beskjeden

«La det ikke være tvil: Høyre ønsker regjeringsmakt,» sa Jan Petersen på landsmøtet. Men Bondevik er partiets statsministerkandidat.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VIKTIGSTE politiske vedtaket på Høyres landsmøte var det som ledelsen ikke ville invitere delegatene til å fatte. Delegatene fikk anledning til å slutte seg heftig til partileder Jan Petersens marsjordre og mandat til å søke regjeringsmakt etter valget til høsten, men uten å ta det neste og naturlige skritt som ville ha vært å utpeke partilederen til Høyres statsministerkandidat. Det var det bare Vesla Petersen som gjorde i et intervju med Nettavisen, der hun sa at «han er jo statsministerkandidat, og alt tyder på et godt valg for oss». Ektemannen selv sa ingenting om dette under landsmøtet, og var svært tilbakeholden på pressekonferansen etterpå. Der sa han bare, nærmest ut av munnviken, at «hvem som til syvende og sist blir statsministerkandidat, er gjenstand for forhandlinger. Hvis det er snakk om Høyres statsministerkandidat, så vil jeg jo melde meg på».

DET VAR HELT bevisst politikk fra partiledelsens side at landsmøtet ikke skulle inviteres til den logiske oppfølgingen av begeistringen i rekkene som ville ha vært å bygge opp Petersens kandidatur.

Resultatet er den politiske besynderlighet at Høyre går til valg med Kjell Magne Bondevik som sin statsministerkandidat, til tross for at alt nå tyder på at Høyre vil bli et større parti enn Kristelig Folkeparti ved valget.

«Først må vi bli enige om å samarbeide. Så om politikken. Da vil personkabalen gå av seg selv. Det blir det minste problemet,» er det mantraet som Høyre-lederen bruker for å flytte fokus bort fra dette. Spør Senterpartiet hvordan det var å drive partipolitikk i skyggen av statsministerens kontor mens Bondevik holdt til der.

Denne politiske besynderlighet forsterkes ved at Kjell Magne Bondevik på nytt sto fram som sentrumspartienes erklærte statsministerkandidat samme dag som Høyres landsmøte åpnet i Oslo, da de tre la fram sine felles merknader til regjeringens langtidsprogram. Det ble presentert som sentrums felles plattform ved innledningen til valgkampen.

MANGE AV DELEGATENE på Høyres landsmøte som jeg snakket med i helga, likte dårlig å bli minnet om at Kjell Magne Bondevik i valgkampen vil være Høyres statsministerkandidat samtidig som han er sentrumspartienes første mann. I stedet for å ha et erklært og offensivt statsministerkandidatur i ryggen, må Jan Petersen drive bortforklaring og nøye seg med å be om at velgerne stemmer på Høyre slik at han etter valget kan invitere Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet til «samtaler».

Denne taktiske beskjedenhet står i skarpt, kontrast til landsmøtet i Kristelig Folkeparti på Hell som uten hemninger badet i Bondeviks statsministerkandidatur, og lot som om valgkampen blir en formalitet som må gjennomføres før naturens orden igjen kan opprettes på statsministerens kontor ved at nøkkelen leveres tilbake til dens rettmessige okkupant.

DET ER OPPLEST og vedtatt at sentrumsalternativet er uaktuelt dersom Venstre faller under sperregrensen på fire prosent. Men siden Kristelig Folkeparti blir vesentlig vanskeligere å friste inn i en topartiregjering med Høyre som må støtte seg på Fremskrittspartiet, er Venstres skjebne blitt nesten like viktig for Høyre som den er for sentrum. Dersom Venstre faller ut, kan en stabil flertallsregjering i koalisjon med Arbeiderpartiet framstå som mer attraktiv for Kristelig Folkeparti. En slik regjering kan sende Fremskrittspartiet ut på en fire år lang ørkenvandring i skyggenes dal.

En av de harde politiske realiteter som bidrar til den kunstige beskjedenheten i Høyre, er at Kjell Magne Bondevik stadig surfer på toppen av en popularitetsbølge i folket med en oppslutning godt over 50 prosent bak sitt kandidatur, mens Jan Petersen befinner seg ned mot bånn av lista med en tiendedel av dette. Men framfor alt vil Høyres strateger unngå å støte Bondevik, som fortsatt henger med i norsk politikk utelukkende på grunn av sitt prosjekt om å bli statsminister igjen. Blir han ikke det, skal han bruke første del av stortingsperioden til å skrive bok, ifølge den kontrakten han har inngått med Aschehoug forlag.