Heftig om flagg

Da en flaggstrid stilnet, startet umiddelbart en ny. Flagg er følelser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men den varte ikke lenge. Sentralt i den siste striden sto et dragesymbol. Det gir assosiasjoner til vikingtida. Merket skulle være på de norske draktene når det norske fotballandslaget møter Uruguay allerede den 28. mai. Det er Norges Fotballforbund som har bestemt hvordan de nye draktene skal se ut. Det norske flagget er fjernet fra brystet til spillerne og plassert bak på ryggen. Både herre- og kvinnelandslaget skulle bruke de nye draktene, var det bestemt. Men så gjorde fotballforbundet helomvending. Flagget klistres tilbake på spillernes bryst.

Den første striden dreide seg om bruk av utenlandske flagg i det norske barnetoget 17. mai. Den debatten gikk spalte opp og spalte ned i flere uker. Det eneste debattantene der syntes å være enige om, var at flagg er et symbol på nasjonal identitet. Ut over det dreide debatten seg om kulturelt mangfold, integrering, tradisjon, tilhørighet, nasjonalisme, politisk misbruk av barn, toleranse, og ikke minst ytringsfrihet. Den var svært følelsesladd, slik debatter på vegne av barn gjerne blir. Begge parter tok for eksempel dikter Henrik Wergelands liv og diktning til inntekt for sitt syn.

Kulturminister Trond Giske tok umiddelbart tak i dragen. Han ville ha den vekk. Han sa til VG og Norsk Fotballforbund at det norske flagget må tilbake på brystet til landslagsspillerne umiddelbart. Forbundet var helt i utakt med publikum, mente Giske. Han sa at forbundet i denne saken var i konfrontasjon med vår nasjonale identitet. Bruken av flagg er en rotfestet tradisjon som ikke lar seg fjerne uten at idrettspublikumet reagerer, sa kulturminister Giske, også han med tydelige følelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Landslagssjef Åge Hareide reagerte enda heftigere. Han hadde, som han selv beskriver det, et følelsesmessig utbrudd internt da han fikk vite om den nye drakta. Hareide er ikke bare leder for landslaget, han har spilt på landslag selv. Drakta fra den gang har han fortsatt hengende fremme i hjemmet sitt. Den er beviset på at han har representert Norge i en idrett, spilt med flagget på brystet, som han sier. Og slik vil han at fotballspillerne på landslaget fortsatt skal både tenke og føle.

Fotballforbundet nektet først å endre drakta tilbake til den gamle. Framtida tilhører dragen, ikke flagget, sa Forbundet. Karen Espelund, forbundets generalsekretær minnet Giske om at det er forbundet, ikke regjeringen, som avgjør slike saker.

Forbundet forsvarte seg med at det er deres oppgave å bygge opp den identitet landslaget skal ha i framtida. Generalsekretæren viste også til det faktum at annenhver person i Norge har et engasjement i fotball enten direkte eller gjennom familien. Og det er her de to debattene begynner å likne på hverandre: Store ord kastes opp i lufta, og de får mange og ulike meninger på sin ferd ned mot allmennheten og virkeligheten.

Forbundet syntes med sin argumentasjon å dele opp vår nasjon i to: Et Norge og et Fotball-Norge. Det kan jo hevdes at spillerne på landslaget representerer begge. Det er ingenting i veien med det. Men når forbundet bytter ut flagget med dragen, så rangerer de på en måte Fotball-Norge over Norge, og det er ganske meningsløst. Og det innså altså forbundet. Der hadde de ikke, som de selv sa, forstått at i Norge vekker alle saker om vårt flagg de sterkeste følelser.

Likevel, og for sikkerhets skyld, så minner vi forbundet om at selv om «Ja, vi elsker» spilles og synges på landskamper, så er den ikke bare Fotball-Norges sang.