Heia Italia

Berlusconis valgnederlag er en knepen seier til Italia

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ROMA (Dagbladet):

«AT JEG KOMMER

til å tape? Jeg bruker ikke tid på fullstendig usannsynlige hypoteser,» sa Silvio Berlusconi ei uke før Italia skulle stemme i det europeiske parlamentsvalget. Så skjedde det likevel. Berlusconis parti Forza Italia - «Heia Italia» - endte på 21 prosent, det klart dårligste resultatet siden Berlusconi stiftet partiet for 11 år siden.

Riktignok er ikke valget noe politisk jordskjelv. Regjeringskoalisjonen Berlusconi leder, har ikke mistet mange stemmer. Men Silvios suverene stilling innad i koalisjonen er betydelig svekket. Det vil få konsekvenser.

Statsministeren stilte ikke til valg med tanke på å dra til europaparlamentet. Som den eneste regjeringsleder i Europa ville han likevel være første kandidat for sitt parti, først og fremst fordi Forza Italia ikke er særlig slagkraftig uten den karismatiske lederen. Dette valget var personlig for Berlusconi. Dermed er tapet også personlig. Og hans samarbeidspartnere, inkludert «postfascisten» Gianfranco Fini fra partiet Alleanza Nazionale vil vite å utnytte det.

Å BLANDE UT

Berlusconis underlige cocktail av populisme, liberalisme og suveren likegyldighet overfor demokratiske spilleregler med mer reformert fascisme høres ikke umiddelbart velsmakende ut. Men en utjevning av makten i regjeringen vil være viktig for å minne Berlusconi på at han er statsminister, ikke eneveldig konge.

Berlusconis gang fra eiendomsspekulant i Milano til en av verdens rikeste politikere er det mest spektakulære forsøket noensinne på å kombinere mediekontroll med økonomisk og politisk makt.

Denne ukas valgnederlag kan være en sped begynnelse på slutten av dette politiske prosjektet. Men ifølge Curzio Maltese, kommentator i avisa La Repubblica, vil det bli vanskelig å kvitte seg med sporene etter ti år med Silvio ved tronen. Er det i det hele tatt mulig å reise seg igjen etter ti år med den minst frie, den mest servile medievirkeligheten man har sett i et demokratisk land, skriver Maltese, som karakteriserer enkelte profilerte TV-journalister som «lakeier» og «bikkjer i bånd».

MALTESE ER PÅ INGEN MÅTE

alene i sin biske kritikk av effektene av å ha en statsminister som til de grader kontrollerer kringkastingen. Den trykte pressen er full av kritiske røster. Likevel kan det virke som om avisene er hensatt til å forsøke å stå på sidelinja og kritisere den virkeligheten som framgår av tv-skjermen, vel vitende om at halvparten av Italias befolkning uansett baserer seg utelukkende på tv når de tar politiske avgjørelser, ifølge en fersk meningsmåling.

Og Silvio Berlusconi har badet i søt TV-oppmerksomhet siden han tok en måneds pause fra offentligheten i vinter for å løfte ansiktet. Valgkampinnspurten har slått alle tidligere rekorder når det gjelder Silvios tilstedeværelse på skjermene. Om ikke resten av verden har forstått at Berlusconi er hovedpersonen i verden, skulle ikke italienske TV-seere være i tvil. Og for ytterligere å trenge inn i folks bevissthet: To dager før valget sendte statsministeren ut en tekstmelding til alle mobiltelefoneiere i Italia med hyggelig oppfordring om å stemme.

TIL TROSS FOR

den massive multimediedekningen, fikk ikke Silvio Berlusconi bekreftet sin stilling i det italienske folket. Det er et godt tegn. Den virkelige utfordringen ligger imidlertid to år fram i tid - når det neste valget i Italias nasjonalforsamling finner sted.

Ifølge Paul Ginsborg, professor ved universitetet i Firenze og forfatter av boka «Berlusconi - Television, Patrimony and Power», som kommer ut på engelsk neste uke, vil det valget blir avgjørende, ikke bare for Italia, men for hele det internasjonale demokratiets framtid. Det er store ord, men Ginsborg mener det er viktig å ikke avfeie Berlusconi som en klovn som bare kunne dukket opp i et land der alt er sjarmerende kaotisk og halvkorrupt likevel. Berlusconis suksess setter søkelys på tendenser som er viktige i flere land - som personaliseringen av politikken og konsentrasjonen av mediemakt. Har Ginsborg rett, var valgresultatet en viktig seier. En markering av at man kanskje en dag - om ikke allerede under EM-kampen mot Sverige på fredag - kan rope «Heia Italia!» igjen uten å måtte tenke på statsministerens parti.