Heia og homo

Nå er det høysesong for homser og lesber.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HOMOFESTIVALEN Europride har heist regnbueflaggene over Rådhusplassen i Oslo denne uka, i fargesprakende triumf. I morgen går den spektakulære homoparaden gjennom byens hovedgater, og i kveld ønsker sadomasochistene fetisjister av begge kjønn velkommen til samvær og bamsefest. Kleskoden er uformell: lær, gummi, skinhead, militær, arbeidsuniform, MC-klær, cowboy, lateks, sneakers og jockstrap, som det heter i invitasjonen som lokker med svett fest i tre etasjer, stort cruisingområde og eget mørkerom. Slik lufter homobevegelsen også ut alle menneskelige og hemmelighetsfulle sider. Og viser hvordan homokampen har flyttet merkesteiner. Det er 33 år siden homoseksuelle handlinger mellom menn var rammet av straffeloven her i landet. I dag er fienden en marginal gruppe fundamentalistiske prester. I befolkningen er den overveldende majoritet positive til homser og lesber. Og homsene anerkjennes som urbane trendsettere.

NEI, DET HETER ikke homoseksuell lenger. Ordet ble i sin tid erstattet med det mindre seksuelt ladete begrepet homo, eller skeiv, som det heter når vi snakker om homofile. Ordbruken har endret seg i takt med graden av fordommer, og homoene har hele tida ligget i front når det gjelder å vende negative betegnelser til egen seier. Jævla homse ble til stolt og homse, for det er det de har felles: De er homofile. Men tro ikke at miljøet er homogent og idyllisk. Sterke motsetninger og harde maktkamper, lav takhøyde og liten toleranse preger også homobevegelsen som har påtatt seg å kjempe mot intoleransen og fordommene mot homofile. Det er særlig to spørsmål som vekker strid internt. Spørsmålet om hvordan man best skal representere homosaken i det offentlige rom. Og hvorfor det er så viktig for homoene å skaffe seg heterofile rettigheter som en kjønnsnøytral ekteskapslovgivning, adopsjon, prestestillinger og kirkebryllup. På den annen side skal man utvilsomt ha disse rettighetene før man velger å la være å bruke dem.

KIRKENS MØRKEMENN har hele tida gjort tjeneste som hovedfiende både for homofile og andre som ser homofiles status i samfunnet som lakmustesten for hvordan det står til med menneskenes kamp for en bedre verden, fri for undertrykking og utbytting, som det heter i festtalene. Fordelen med mørkemenn i prestekjole er at de utgjør en tydelig fiende i et moderne og sekularisert samfunn. Og en liten, sårbar frigjøringsbevegelse som den tidligere utstøtte homobevegelsen, kunne trenge tydelige fiender det var lett å forene seg mot med støtte fra mer innflytelsesrike grupper. Dermed ble kanskje kampen mot kirken mer dominerende enn kirkens makt tilsa, på bekostning av å synliggjøre seg overfor andre og viktigere deler av samfunnslivet. Først nå er oppmerksomheten rettet mot islam og den kompakte fordømmelsen muslimene viser homofile.

SELV OM 80 prosent av landets lesbiske og homofile er ute av skapet i forhold til familie og venner - sier Levekårsundersøkelsen fra 1998 - , er bare seks av ti åpne om sin legning på arbeidsplassen, viser Nova-undersøkelsen året etter. Av dem som skjuler seg, frykter mer enn halvparten at åpenhet har karrieremessige konsekvenser. Dette får tidligere hodejeger Elin Ørjasæter til å ville kvotere homoer framfor kvinner, inn i arbeidslivet. Hun lar seg dessuten provosere av skaphomoene fordi de har så dårlig tillit til heterofile at de ikke stoler på deres støtte. Mens sannheten er at tallene er mest gledelige, fordi de viser en dramatisk økning av åpenhet som betyr at samfunnets holdninger endrer seg med stormskritt, og at homobevegelsenes organisasjoner kan innkassere mye av æren.

STRIDENS ANDRE eple er dermed åpenbar: Skal homomiljøet la seg representere av utagerende skruller med knekk i håndleddet, hårete lærbamser og lesber på traktor når de skal påvirke samfunnets holdninger? Eller lønner det seg å dempe freakuttrykket og vektlegge det streite? Flertallet homser og lesber er jo lik folk flest, kan alle se med egne øyne. Bortsett fra om sommeren når det er festivaltid og skeive dager over nesten alt. Og VM i homofotball i København. Da er de og vi her. I full blomst og med minoritetens rett til å være nettopp annerledes.