Heksejakt?

Når antatt hederlige mennesker har forbrutt seg, og dette blir omtalt i alle medier, blir de da ofre for medienes heksejakt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det finnes en lovmessighet i dette land. Når et maktmenneske har gjort noe så kritikkverdig at det etter hvert blir tvunget til å forlate sin posisjon, blir medienes beskyldt for å drive heksejakt. De jager i flokk helt til byttet blir skjøvet utfor klippen og styrtes i avgrunnen. På stupkanten står journalistene i blodtåke og slikker i seg om munnen som de rene rovdyr. Slik er den hyppig repeterte forestillingen blant mange forståsegpåere. Politikere og professorer er allierte mytespredere. Siste par ut, er medieprofessor Svennik Høyer og ekspolitiker Valgerd Svarstad Haugland i NRK P2s Kulturnytt i går morges på bakgrunn av mediedekningen som bidro til at Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsen valgte å trekke seg.

«Mediene bedriver heksejakt» er en påstand om at mediene forfølger uskyldige. «Journalistene jager i flokk» innebærer at mediene er opptatt av samme sak. I tilfellet Ditlev-Simonsen jaget ikke mediene en heks, men en som hadde erkjent sin skyld. Og av flokken som jaget ham ble også hans forsvarere gitt rikelig spalteplass. Sjelden har en mann vært hyppigere omtalt som hedersmann som i denne relativt korte prosessen.

Professor Sigurd Allern har skrevet ei bok om journalister på Løvebakken hvor han konkluderer med at rammene for den politiske journalistikken tvinger oss inn i et mønster som bidrar til flokktendenser. Vi er mange journalister samlet, rent fysisk i stortingsmiljøet, hvor tingene som oftest skjer. Den politiske arena er åpen, den inviterer til innsyn i alle tenkelige saker. Det er konkurranse mellom mediene. Journalistene beskriver maktkampen, konfliktene, seirene og tapene. Politikerne har interesse av mediedekningen. Journalistene bidrar både til formidling av politikernes budskap og til å avsløre kritikkverdige forhold, blant annet åpenbare brudd på liv og lære. Slike er nemlig egnet til å svekke tilliten til politikeren som har fått sitt verv på grunn av tillit.

Når det så kommer fram at en hittil plettfri ordfører har hatt en formue, unndratt for beskatning, på hemmelige konti i Sveits, og dermed brutt de regler han som politiker forventer at byens borgere forholder seg til, er det av stor offentlig interesse. At alle medier oppfatter dette som en interessant sak, og forsøker å finne ut mest mulig om saksforholdet, er ingen heksejakt, det er medienes jobb. Massiv dekning er en logisk og nødvendig konsekvens av det moderne mediesamfunnet. Det bidrar til å opprettholde interessen for politikk og til å holde liv i demokratiet. Mange nye mediekanaler øker mulighetene for å få fram viktig informasjon. Men det innebærer at trykket blir stort når alle kanaler interesserer seg for en sak eller en person.

Det er forståelig at mennesker som havner i medienes søkelys opplever det som en stor belastning. Mange kan bekrefte det: Tidligere statsråd Terje Rød-Larsen, tidligere statsminister Thorbjørn Jagland, tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla, tidligere statsråd Victor D. Normann, for å nevne noen. Men drev pressen heksejakt? Kom de jagede til orde? Fikk de anledning til å forsvare seg i mediene? Benyttet de anledningene? Fikk de medhold i spaltene? Eller måtte det storm til før de forsto at de selv måtte ta konsekvensene?

Min erfaring er at det er veldig sjelden mediene «jager i flokk». Vanligvis har de ulike mediene ulike innfallsvinkler og forskjellig vektlegging av et saksforhold. Ofte slipper maktpersoner unna søkelys på kritikkverdige forhold fordi ett medium er alene om en sak. Det er bare når sakene er alvorlige og opplagte at det blir såkalt mediestorm. Og det er som regel bare da at mediene klarer å bidra til at saken får konsekvenser.