Hekta og avmektig

Er frihet retten til å velge avhengighet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ALDRI HAR SÅ MANGE,

så unge mennesker, søkt hjelp for rusproblemer, melder morgennyhetene på radioen. Samme kveld overhører jeg en samtale mellom to tenåringsgutter på en buss på ring 3 i Oslo. Den dreier seg om prisen på Vikingfjord vodka, effekten av ecstasy og kombinasjonen ecstasy-amfetamin. «Dritkult!» konkluderer den ene. Hva gjør han når han har prøvd alt, og effekten ikke er «dritkul», men «drit», tenker jeg.

ULIDELIG LANGE VENTELISTER

på metadon, leger som skriver ut Subutex ulovlig, narkomane som er så desperate etter å bli rusfrie at de drar utenlands for å få medikamenter. Det er lenge siden søkelyset ble rettet mot alternativene. Så lenge siden at noen hver kan lure på om alternativene lenger finnes. Men fra 1. januar i år ble medikamentfri rehabilitering til og med gratis. På landsbasis snakker vi om 1300 plasser for narkomane som trenger hjelp. «Vi trodde folk skulle stå i kø etter jul,» sier institusjonssjefen ved Veksthuset i Oslo. «Men vi har fortsatt fem ledige plasser.»

ÅRSAKENE TIL AT

Veksthuset to og en halv måned etter omleggingen fortsatt ikke har fylt plassene sine, kan være flere. Men hvorfor skal en rusmisbruker tro på et liv uten substitutt, når snart ingen andre gjør det? Røykeslutterne tygger nikotintyggis før de går over til snus og godteri. Deretter venter festrøyken. Røykernes nye substitutt etter innføringen av røykeloven 1. juni er garantert bare en midlertidig forretningshemmelighet.

RETT SKAL VÆRE RETT:

Matmisbrukere må forholde seg til mat hele livet, spilleavhengige kan vanskelig unngå tippedisker, lottosendinger og hjelpeorganisasjonenes spilleautomater, og shopaholikere må fortsette å ha et forhold til butikker. Men spør en som er eller har vært rammet av en av disse avhengighetene, og jeg tør vedde at samtlige ville foretrukket et liv hvor de slapp å bli eksponert for «utingen» hele tida. Et fritt, uavhengig liv.

DE FLESTE

aksepterer at den eneste veien ut av alkoholmisbruk er aldri mer å røre alkohol. For mange narkomane, derimot, synes løsningen å være en ny avhengighet. En avhengighet av medikamenter som av mange karakteriseres som vanskeligere å slutte med enn heroin. Som riktignok lar deg slippe å subbe rundt med knekk i knærne på jakt etter neste skudd. Som fritar deg fra å stjele eller prostituere deg for å komme gjennom dagen. En avhengighet som gjør deg mindre sjenerende for oss andre. Men hvordan går det med verdigheten og selvfølelsen på sikt? Eller med frihetsfølelsen, når resten av livet styres av «medisinens» tilgjengelighet?

SELVFØLGELIG MÅ DU

som er så nedkjørt at selv drømmen om framtida må støttes opp av krykker, få tilgang på medisiner. Men når håpet står på egne bein, skal du da fortsatt leve med at den eneste veien til et verdig liv er nok en avhengighet? Kanskje er svaret ja. Kanskje er frihet retten til å være avhengig av hva du vil, når du vil? Kanskje er det derfor fem reseptfrie behandlingsplasser i Oslo står tomme?