Inne hos Britt Fossum på Nordstrand er jula allerede framme.

I stuehjørnet står et juletre i sølv med grenene surret inn i glitter. En adventsstake lyser opp vinduskarmen, og et fat med julekaker er plassert på det runde stuebordet.

- Jeg har lenge vært livredd når det blir desember og jul, for da kommer alt tilbake, sier Britt til Dagbladet.

Det nærmer seg 13 år siden en biopeis eksploderte over henne. Ulykken kunne kostet henne livet.

Dagbladet advarer mot sterke bilder i saken.

Ba om å få dø

Kalenderen viser 18. desember 2009.

Denne fredagen er Britt Fossum og sønnen Patrick lykkelige. De har nettopp fått nye jobbkontrakter i et produksjonsselskap, og er i et møte for å få avtalen i boks.

På kvelden skal det feires.

- Vi hadde fått vite nyheten dagen før. Jeg hadde invitert til vorspiel hos meg før vi skulle ned til byen, forteller Britt.

Så langt kommer de aldri.

Inne på møterommet er det tent et dekorlys for å gjøre det ekstra koselig i julestria. Britt sitter med den nye jobbkontrakten i fanget, da sønnen må ta en telefon.

Akkurat idet han går ut av rommet, smeller det.

- Jeg ser liksom en stjerne på brystet mitt, og prøver å børste den vekk. Så står hele meg i brann, sier Britt.

Sønnen ser hva som skjer, og reagerer lynraskt. Han river av seg klærne på overkroppen, dynker dem i vann, og kaster dem over henne for å kvele flammene. Det kan ha reddet livet hennes.

- Smertene var så uutholdelige at jeg ikke kan forklare det. Jeg husker at jeg lå på gulvet og ba om å få dø.

I virkeligheten er det ikke langt unna. Hun blir hastet til sykehus med tredjegradsforbrenninger over store deler av kroppen. Huden på overkroppen, halsen og i ansiktet er nesten borte.

Mens Britt ligger i koma, kommer sykehuspresten inn til de tre barna hennes, og forteller at hun mest sannsynlig kom til å dø av skadene.

Hun overlever. Mot alle odds.

Arr for livet

Dyktige kirurger og omfattende hudtransplantasjoner har gjort at skadene ikke er like synlige i dag. Under flere operasjoner har de tatt hud fra lårene og lagt på armer og overkropp.

- Det er prikker og er stramt der de har lagt på hud. Man blir aldri kvitt smertene etter brannskader, sier Britt.

Heller ikke arrene vil forsvinne. De vil hun måtte leve med livet ut.

- Jeg dekker til kroppen ennå. Jeg er ikke komfortabel med å vise det fram, for jeg får så mye blikk, sier hun.

Ble bompengeaktivist

I tida etter brannen var det vanskelig å gå ut av huset. Hun var livredd alt. Spesielt utfordrende var det å ta trikk eller buss. Det turte hun ikke å gjøre på flere år.

- Jeg fikk fullstendig panikk, for det kunne begynne å brenne der. Det eneste stedet jeg var trygg, var i bilen, forteller Britt.

Hun erfarte raskt at det er dyrt å bruke bilen i Oslo. Datteren hennes bodde på Majorstua, og for å besøke henne, måtte Britt betale store summer for bompenger og parkering. Snart hadde hun ikke råd til å dra på besøk lenger.

- Da skjønte jeg perspektivet til de menneskene som er avhengige av bilen.

For Britt, som alltid har vært glad i å ha mye på agendaen, ble det lange dager hjemme.

- Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så begynte jeg å trene. Men jeg kunne ikke fly på Sats tre ganger om dagen. Jeg måtte engasjere meg i noe, sier hun.

Bilsituasjonen i Oslo plaget henne mye. Såpass mye at hun deltok i diskusjoner i kommentarfelter og møtte opp på demonstrasjoner. Til slutt ble Britt spurt om hun ville være med og stifte et parti.

Selv mente Britt at hun kunne lite om politikk, men partiet Folkeaksjonen nei til mer bompenger ble likevel til.

I dag har partiet endret navn til Folkets parti, og Britt sitter som en av deres to representanter i Oslo bystyre.

Slår alarm

- Biopeis bør bli forbudt

Spesielt som bystyrerepresentant har Britt ønsket å bruke erfaringene sine til noe positivt. Hver jul bruker hun anledningen til å fortelle sin historie og til å advare andre om bruken av biopeis.

- Den vi hadde på jobben, var ikke stor, men den gjorde mye skade. Derfor er det viktig at folk ser hvor farlig det kan være, sier hun.

Tilgjengeligheten og mangelen på informasjon er noe hun reagerer sterkt på.

- Du får kjøpt dem over alt, og de er fryktelig billige. Ingen forklarer hvordan de skal brukes. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke blir forbudt, mener hun.

Dette er ikke første gang Britt er ute i mediene og advarer. Første gang Dagbladet skrev om ulykken, var i 2011. Nylig stilte hun også opp i en reportasje i Nordstrands Blad.

- Jeg har fått veldig mange henvendelser av folk som har opplevd liknende hendelser, etter at jeg har gått ut i media, sier Britt.

Av alle branner som er registrert i brann- og redningstjenestens rapporteringssystem (BRIS) siden 2016, er det bare i ett tilfelle at politiet har konkludert med at en bioetanolpeis var årsaken.

Imidlertid finnes et stort antall ukjente og ikke-rapporterte hendelser.

Nissen Rune gleder med 1500 gaver

Utviklet PTSD

Jul og nyttår er høytida for brannulykker. Det var også rundt denne tida at Britts ulykke skjedde. Lenge var jula en trigger for det posttraumatiske stressyndromet (PTSD) som Britt utviklet etter ulykken.

- Jeg måtte venne meg tilbake til jula, og lære å pynte og kose meg. Det var en del av terapien, sier hun.

Dette året gleder hun seg masse til jul. Da kommer sønnen Patrick, som bor i Hollywood, på besøk. De utviklet et spesielt forhold etter brannulykken, da han etter alt å dømme reddet livet hennes.

Britt er også bestemor, og ser nå fram til å tilbringe jula sammen med de fire barnebarna.

Men selv om forholdet til høytida har blitt bedre, preges fortsatt hverdagen av PTSD-en.

- Jeg tror jeg må slite med dette resten av livet, sier Britt.

Hver gang hun snakker om hva som skjedde, kommer traumene tilbake. Da blir det vanskelig å sove, og hukommelsen glipper på banale ting som ord og språk.

- Det som trigget meg nå, var brannen i rekkehusene på Bøler. Den vekket til live minnene igjen, sier Britt.

Brannvesenet med klar oppfordring

Politiet har ikke bekreftet om brannen skyldtes en biopeis, men Britt ønsker likevel å bruke anledningen til å fortelle sin historie.

Nå håper hun at flere får øynene opp for hvor farlige bioetanolpeiser kan være.

- Jeg håper at jeg kan redde noen liv ved å gå ut med det, for jeg unner ikke min verste fiende å gå gjennom noe som dette.