Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Hellig budsjettkrig

Politikk er rå maktkamp. Men så lenge det ikke finnes troverdige regjeringsalternativer, reduseres kampen til et uverdig spill.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

RAMMENE

for revidert nasjonalbudsjett er hellige, sier statsminister Kjell Magne Bondevik, som nekter å følge opp stortingsflertallets forskjellige vedtak. Dette er en kamp Stortinget ikke kan tape, sier Carl I. Hagen, som er like hellig i sitt forsvar av stortingsflertallets løfter til pensjonister, småbarnsforeldre og sjøfolk. Vi kan gjerne holde rammene, men vil foreslå et helt annet innhold i budsjettet, sier Jens Stoltenberg. Det er duket for hellig krig om revidert nasjonalbudsjett fram til sommerferien. Spørsmålet er hvem som da ligger såret igjen.

REGJERINGEN

legger vekt på helheten i økonomien, men trosser flere klare pålegg fra stortingsflertallet. Det er en klar provokasjon, men en bevisst og ventet provokasjon. Regjeringen er villig til å forhandle om innholdet i budsjettforslaget, men ikke om rammene. Regjeringen overlater til opposisjonen å finne inndekning for sine egne saker. Bruker stortingsflertallet mer penger, må andre ta regjeringsoppdraget. Da går regjeringen av. Rammene for budsjettet er hellige, fordi den beste oppskriften på å få Norges Bank til å sette ned renta, er å føre en fortsatt stram finanspolitikk. Dessuten er det et krav fra LO og NHO som har gjort sin del av jobben gjennom et nulloppgjør. Siden forrige budsjettkamp før jul har renta gått ned med 2 prosentpoeng, kronekursen er svekket slik at konkurranseevnen er blitt bedre. Jens Stoltenberg hevder hardnakket at det er den høye arbeidsledigheten som har fått renta ned. Det er mulig han har rett, men det er verre for ham å rett ettersom han ikke har finansministerens definisjonsmakt når han sitter i opposisjon.

OPPOSISJONEN

er opptatt av de enkeltsakene partiene har vedtatt som hver for seg er populære og uttrykk for raushet og varme: oppjustering av pensjoner, skattefritak for barnehageplasser, lønnstilskudd til sjøfolk og utvidet bostøtte. Med et klart flertall i Stortinget har Ap, Frp, SV og Sp makt til å gjennomføre sakene. Hvorfor trosser da regjeringen flertallet så tydelig? Hvorfor håner mindretallsregjeringen Stortingets mektige flertall med ikke å finne penger til de påplussinger flertallet har pålagt regjeringen og lagt sin egen prestisje i? Er dette en avskjedssøknad, som Carl I. Hagen uttrykker det? Er Bondevik sliten og lei? Jeg tror svaret er at regjeringen føler seg rimelig trygg på at den har de beste kortene og vil overleve tumultene. Det verste som kan skje, for Bondevik, er at han blir fange av sitt eget spill og må gå av. Men den eventualiteten lever han godt med. Det gir ham både styrke og troverdighet i de forhandlingene regjeringen nå går inn i.

SELV OM

regjeringspartiene sliter på meningsmålingene, er det ikke et folkekrav at regjeringen må gå av. Det store flertall ønsker ro og fred i en utrygg tid. Det gir seg utslag i høyere tall for Ap og SV på meningsmålingene, men må ikke forveksles med et aktivt, massivt ønske om regjeringskrise nå. De fleste vil kunne leve med regjeringens forslag til budsjett. Og de vil trolig gi regjeringen kreditt for lavere rente. Nå senkes for eksempel normrenta for alle lån i arbeidsforhold, ikke minst lånene i Statens Pensjonskasse. Det gjelder svært mange. De som lider er i mindretall, enten de er pensjonister, barneforeldre eller sjøfolk. Det høres kynisk ut, men så kynisk er maktpolitikk.

Ved behandlingen av revidert budsjett kan regjeringen hente vekslende støtte. De kan få igjennom noe med Frp, og noe med SV og Ap. Det gjør manøvreringsrommet større.

REGJERINGENS

beste kort er imidlertid at ingen andre er interessert i en regjeringskrise nå. Carl I. Hagen har nok et ønske om å få Stoltenberg inn i regjeringskontorene slik at han kan maltraktere ham fram mot 2005, og drive opposisjonspolitikk sammen med Høyre. Men han kan vente til en bedre anledning. Jens Stoltenberg må vente - egentlig helt til etter valgkampen i 2005. Han kan ikke gjenta fadesen fra forrige gang han tok regjeringsmakt. Han er henvist til kunststykket å kritisere regjeringens politikk i sterke ordelag og samtidig vegre seg for å ta makten. Det kan gå på troverdigheten løs. I det lengste vil han håpe at Carl I. Hagen skal løse Ap's problem ved nok en gang å gi regjeringen subsidiær støtte. Inntil det skjer, vil vi høre mange gjallende krigsrop fra Løvebakken.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media