Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Hellig enighet

Verden og hjørnesteinene i norsk utenrikspolitikk er i drift, men på Stortinget ligger den kalde krigens hellige enighet om utenrikspolitikken fast.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG KLIKKER

meg inn på Stortingets hjemmeside, tar peketasten ned til utenrikskomiteen for å sjekke om det som i andre komiteer er planlagt komitéhøringer. Nei, utenrikspolitikken høres ikke til vanlig her hjemme. I det danske Folketinget var det høringer om Irak, landet sendte soldater til koalisjonen av villige. I norske byer gikk 115000 i demonstrasjonstog mot krig, men bare 18 stortingsrepresentanter hørte på da Stortinget debatterte krigen. Etter intervensjonen i Kosovo i 1999, der NATO gikk inn uten et tradisjonelt FN-mandat, ble det utløst høringer og evalueringer i en rekke europeiske parlamenter, men ikke på Stortinget. I Norge er den alvorlige utenrikspolitikken reservert de få som regjeringen konsulterer i lukkede rom. Og de utenrikspolitiske hjørnesteinene ligger fast, selv om verden snus på hodet.

NATO-TOPPMØTET

i Madrid i forrige uke viste en ny organisasjon. Irak, Midtøsten og Afghanistan dominerte møtet. Sikkerhetsspørsmål på det europeiske kontinentet ble knapt nevnt. «NATO vil forbli ankerfestet for norsk sikkerhetspolitikk,» har utenriksminister Jan Petersen sagt i Stortinget. Den samme setningen er brukt, eller kunne vært brukt, av alle hans forgjengere siden NATOs fødsel. Og hver gang har flertallet i stortingssalen nikket. Det gjør de fortsatt, men nå til noe helt annet. Berlinmuren er borte, og Europa er ikke lenger et strategisk senter for amerikansk bekymring. For å sikre fortsatt amerikansk interesse kan NATO ende opp som en nisjeorganisasjon med utrykningsoppgaver utenfor Europa, mens EU kanskje må ta over flere av NATOs europeiske oppgaver.

Og nettopp EU og Europa er en annen norsk utenrikspolitisk hjørnestein som skal ligge fast, selv om kontinentet flyter i politisk forstand. EU utvides og endres, men europaspørsmålet forblir norsk politikks store hysj. Samtlige mulige regjeringskoalisjoner har EU-fobi. Bare Høyre og Senterpartiet mangler indre EU-spenninger. Alle andre sliter med splittelser. Fremskrittspartiet har ganske enkelt løst problemet ved å slå fast at EU er for viktig til at partiet kan ha en mening før en folkeavstemning.

Den tredje hjørnesteinen i en utenrikspolitisk redegjørelse er FN. Verdensorganisasjonen er alle veldig for, men FN som arena for internasjonal fred og sikkerhet er rystet. FN er diskreditert av amerikanske politikere på en måte som sår alvorlig tvil om FN som forpliktende internasjonal arena, også for verdens eneste supermakt.

VERDEN SNUS

på hodet, men i norsk politikk henger konsensustradisjonen igjen. Det er stadig viktigere å være enige om FN, NATO og Europa som hjørnesteiner, enn å stille spørsmål ved hvordan de gamle hjørnesteinene nå tjener norske interesser. Og garantisten for konsensuslinja er flertallet i den til enhver tid sittende opposisjon. Arbeiderpartiet, med Thorbjørn Jagland i spissen, var derfor utenriksminister Jan Petersens beste utenrikspolitiske venn da det stormet som verst rundt Irak-krigen i vinter. Noen SV-representanter og Senterpartiets Åslaug Haga har reist spørsmål ved den norske konsensustradisjonen i dagens verden, men uten å være i nærheten av å ha gjennomslagskraft.

Selve symbolet på konsensustradisjonen er Stortingets utvidede utenrikskomité. Den skiller seg fra alle andre stortingskomiteer. Møtene går for lukkede dører med referatforbud. Tungvekterne sitter der, men det debatteres ikke. Utenriksministeren konsulterer. Og den lukkede komiteen er ikke utfordret siden 1948. Da satt Norges Kommunistiske Parti (NKP) med egen plass i det som den gang het spesialkomiteen for særlige utenrikspolitiske spørsmål. Det var kald krig, og NKP hadde sine venner i øst. Partiet var rivende uenig med regjeringen og nektet å la seg kneble av hemmelighold og konsensuslinje. Det toppet seg utover i 1948 da NKPs representanter brøt med referatforbudet i den hellige komiteen. Gjennom et ekstraordinært vedtak ble derfor NKPs folkevalgte representant kontant ekskludert. Konsensus var igjen sikret. Den kalde krigen hadde for alvor nådd Stortinget. Men i behandlingen av utenriks- og sikkerhetspolitikken har den kalde krigen ennå ikke forlatt Løvebakken. Selv om det er 14 år siden Berlinmuren falt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media