Hellig krig enn fred

Ærlig talt, ingen tror da på fred i Midtøsten lenger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg har som alle andre vokst opp med krig i Midtøsten. Der mer enn to onkler var samlet rundt pjolteren og sigaren, var det alltid en som begynte. Suez-kanalen, sa han. Andre midtøstenord var Ben-Gurion, Nasser og selters. Det betydde at tantene kunne bære ut berlinerkransene, og at barna skulle til sengs.

Under seksdagerskrigen var jeg debuterende, ung småbarnsmor. Barnet var stort og vått, krigen liten og firkantet i svart-hvitt som fant sted mellom forelesninger og bleieskift, inne i hjørnet av spisestua vi leide. Israel mot Egypt, Syria og Jordan. USA mot Sovjet. Seinere skulle barnet holde håndflaten over det ene øyet og spørre hvem er jeg nå, mamma, når han var Moshe Dayan, israelsk utenriksminister med svart lapp over øyet. Alle barn visste hvem Moshe Dayan var.

Israel okkuperte resten av Palestina, men ble slått tilbake under Yom Kippur-krigen da Egypt og Syria angrep i 1973. Hvert år minner TV-kanalene om dette, og viser oss kornete filmavisklipp av Suez-kanalen og statsminister Golda Meir i strikkejakke, for at vi ikke skal glemme bakgrunnen for alle fredsforsøkene i Midtøsten. Midtøstenkavalkaden er medieritualet som skal overføre fra generasjon til generasjon kunnskapen om at statsminister Yitzhak Shamir etterfulgte Menachem Begin, innholdet i Camp David-rundene siden 1979, og at Likud gikk tilbake til 25,1 prosent ved valget i 96, året etter at Yitzhak Rabin ble myrdet.

52 ÅR ETTER at staten Israel ble proklamert, er midtøstenekspertene blitt tallrike som palestinske flyktninger. Fem av de krigførende parters statsledere har gjennom tidene fått fredsprisen uten fred i sikte, og for president Clinton glapp nettopp takketalen i rådhuset i Oslo. Det blir ikke fred i Clintons tid heller. Men ennå er han konge i det innforståtte politiske universet som er etablert rundt midtøstenkonflikten, et overbefolket forum for budbringere og mellommenn, FN-utsendinger, bakmenn, journalister, diplomater, våpenselgere, historikere, statsmenn, militære ledere, sikkerhetsstyrker, fredsmeklere, terrorister og fundamentalister. Det politiske Midtøsten er et firma med mange ansatte.

NOEN GANSKE FÅ ganger har vi fått være med. På 60- og 70-tallet var palestinaskjerfet en folkelig og relevant politisk ytring også i den norske kommunevalgkampen. Yom Kippur-krigen i 73 førte til at PLO ble erklært som palestinernes rettmessige representant og Yassir Arafat fikk tale i FNs hovedforsamling. Det ble nødvendig å velge side. Et jakkemerke på kragen på afghanerpelsen her opp i nord som viste hvor vi sto i krigen mellom PLO og Israels venner, kunne riktignok føre til at en og annen seinere skulle beklage at de endte som ideologiske medløpere på Pol Pots dødsmarker. Men først og fremst var etterkrigsgenerasjonens støtte til PLO et oppgjør med og opprør mot jødenes ensidige identitet som ofre i våre foreldres krig. Offeret var blitt okkupant og undertrykker.

I DAG, et halvt århundre etter Suez-krisen, men bare et halvt tiår etter at vi feiret våre største triumfer som Oslo-kanalens hjemland, er Arafats hodeplagg redusert til en nøytral retromote på linje med kardigansettet og sideskillen. Vi har roet oss etter den oppskrudde Oslo-prosessen som førte både oss og vår mann, Terje Rød-Larsen, helt fram til den hittil mest berømte av fredsavtalene på plenen foran Det hvite hus i Washington i 1993. Siden Trygve Lie hadde ikke Norge fostret en større verdenspolitisk kjendis enn Rød-Larsen. Klodens øyne hvilte allerede kjærlig på oss da vi som ekstranummer og av rent overskudd akslet vinter-OL på Lillehammer året etter og viste hvem som var best.

DET VAR VÅR STØRSTE TID. De viktigste midtøstenordene var Oslo, Rød-Larsen, Johan Jørgen Holst, Mona Juul, Rabin, Peres og Arafat. Vi hadde ikke bare sluppet innenfor døra til firmaet Midtøsten, vi satt pinadø midt i styrerommet, trakk i trådene og tildelte fredsprisen til de krigførende for andre gang, fordi fredspriser virker befordrende på freden, i teorien. Resten ble som kjent en solid nedtur. Freden kom ikke. Fire millioner palestinske flyktninger og nye kart, minst, gjenstår nå før jeg lar meg hisse opp til å se illusjonen om fred i Midtøsten som annet enn en brutal forretningsidé som skal generere internasjonale karrierer.

Etter et langt liv med krig i Midtøsten spår jeg derfor en fredspris til Ariel Sharon og George W. Bush i løpet av en fireårsperiode. Men da skal barna være i seng.