Hellig rentefradrag

Tar du rentefradraget fra en gjennomsnittsnordmann, tar du lykken fram ham.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MANGE SOSIALØKONOMER og sosialdemokrater har gjennom tidene tenkt høyt omkring rentefradraget. Tidligere finansminister Per Kleppe gjorde det i et intervju med NRKs Jens Solli under en berømt togtur under kommunevalgkampen i 1979. På spørsmål om regjeringen overveide å innføre rentetak, svarte Kleppe et bekreftende ja. Og da toget med Ap-ledelsen i lett valgkamprus kom til Otta, var rabalderet i gang. Det bidro utvilsomt, sammen med andre omstendigheter, til et svært dårlig valgresultat for Ap. Å tukle med rentefradraget har aldri vært populært i Norge. Tidligere sentralbanksjef Hermod Skånland foreslo i en avisartikkel så seint som i 2002 å trappe ned rentefradraget. Det ble raskt og kategorisk avvist av finansminister Per-Kristian Foss.

I DAGBLADET i går, antyder SVs Magnar Lund Bergo at en begrensning i rentefradraget er et av flere momenter finanspolitikerne må vurdere for å bremse husholdningenes lånevekst. Bergos kommentarer var foranlediget av Kredittilsynets bekymringer over Olas og Karis gjeld som vokser fire ganger raskere enn deres inntekter og over boligprisene som vokser tre ganger så fort som inntektene. «Det kan ikke fortsette i det lange løp», sier Aamo, som mener det kan bli tungt for Norges Bank alene å stagge lånelysten med små og ikke hyppige renteøkninger. Kredittilsynet ber derfor politikerne «legge større vekt på nøytralitet i beskatningen» for å unngå overinvesteringer i boliger og fritidsboliger, siden det øker faren for en korreksjon (krakk) i boligmarkedet.

ÉN MÅTE å bremse låneiveren på er å øke rentene slik at det blir dyrere å ha lån. En annen måte er å øke boligers likningsverdi. En tredje er å gå løs på rentefradraget; altså fjerne eller begrense retten til å trekke fra renteutgifter på skatten. Renta er Norges Banks ansvar. De to andre mulighetene råder politikerne over. Men begge ser ut til å være politisk umulig. En rett som er innført og begrenser utgiftene for store skarer, er vanskelig å fjerne. Fradragsretten for gjeldsrenter ble vedtatt som en del av skatteloven av 1911. Der ble det bestemt at all inntekt skulle være skattepliktig. Samtidig skulle utgifter til inntekts ervervelse kunne føres som fradrag. Lånerenter var å anse som slike utgifter.

PÅ 70- OG 80-TALLET benyttet stadig flere seg av denne muligheten til å skaffe seg egen bolig. Den gang var rentefradraget særlig gunstig siden marginalskatten var høy. I praksis fungerte det slik at staten betalte mellom 50 og 75 prosent av boliglåntakeres renteutgifter. Stortingsrepresentant Harry Hansen (Ap) skrev seg inn i historien da han ville begrense rentefradraget gjennom et rentetak. Hans motiv var det beste. Men han vant ikke fram og ble etter eget utsagn sjikanert og idiotisert. En skattekommisjon vurderte seinere spørsmålet, men det ble ikke fremmet noe konkret forslag fra politisk hold om å begrense fradragsretten. I forbindelse med Skattereformen av 1992, gikk politikerne omveier. Man angrep ikke selve fradragsretten, men reduserte verdien av rentefradraget gjennom endringer av skattesystemet. Verdien av rentefradraget ble ikke lenger like høy som marginalskatten men begrenset til skatten på alminnelig inntekt: 28 prosent. Dermed var et slags tak innført.

SIDEN HAR SPØRSMÅLET bare vært luftet akademisk, inntil Bergo i Dagbladet i går skjerper nysgjerrigheten for hva finansministeren mener. Det som taler for er at en begrensning av rentefradraget vil bremse lånevekst, boligprisvekst, gi staten penger til omfordeling og sannsynligvis erstatte en renteøkning. Aldri har anledningen til å fjerne rentefradraget vært bedre, siden renta er historisk lav og dermed også effekten av rentefradraget. Dessuten har de rødgrønne bruk for pengene, for å finansiere sine løfter. Det som taler mot er at folk med bolig- og studiegjeld får en skatteøkning. Det vil ramme mange hardt. Særlig dem som har lånt til over pipa. Og det vil føre til en massiv motstand. Den finansminister som får aksept for et slikt forslag må ha gode talegaver. Mest sannsynlig vil det være ensbetydende med å servere sitt hode på et fat til Siv Jensen. For det vil være vanskelig i ettertid å dokumentere at en slik skatteøkning var det som skulle til for å unngå et boligkrakk.