Hellig tvang

«Meget er forskjellig, men det er utenpå!» har Per Asplin sunget for generasjoner av norske barn. Og vi har vokst opp med en sikker følelse av at innerst inne er alle like: De er som vi.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men så viser det seg at det ikke er så lett å skille det som er utenpå fra det som er inni. Ja, enda verre: Alle er like på sin måte. «Det fargerike fellesskapet» ble ikke en mildt krydret enhet basert på den «norske fornuften». I stedet står fargeklattene tilsynelatende uforsonlig og grelt mot hverandre. Noen problemer må vi leve med. De betyr bare at samfunnet nå som tidligere er i endring. Andre kan vi ikke leve med, fordi de truer med å male enkeltmennesker i stykker. De må løses - ved at vi kommer hverandre i møte.

  • Et av disse behandler Hege Storhaug i boka «Hellig tvang», om tvangsgifte av unge muslimer med norsk statsborgerskap. Hun forteller om groteske enkeltskjebner, noen av dem er rene grøssere, der bondekulturens æresbegreper og pliktmoral ofrer ungdom oppvokst i det individorienterte, moderne Norge på familiens alter, mens myndigheter og hjelpeapparat lukker øynene eller står maktesløse.
  • Storhaug tegner med krass, grov penn og legger inn løsrevne sitater fra norske politikere og talsmenn for innvandrermiljøet. Dermed dannes et unødig polemisk bilde av at ingen tilsynelatende forstår den virkeligheten en ungdom lever i, som er oppvokst i Norge og har kulturell ballast fra en annen verden.
  • Men boka munner ut med en påminnelse om at det ikke er så svært lenge siden hensynet til familien og plikten tvang norske kvinner inn i ekteskap, noe store deler av vår litteratur vitner om. Og Storhaug avslutter med å foreslå flere kloke tiltak som både tar hensyn til innvandrerforeldrenes verdensoppfatning og individets valgfrihet.
  • Det er her vi må ta utgangspunkt om vi skal finne løsninger som peker framover. Det nytter ikke å pusse politiet på alle som skal gifte seg med en fra hjemlandet, for å finne ut om ekteskapet inngås frivillig. Ja, paradoksalt nok hjelper det heller ikke alltid å spørre den vordende brud eller brudgom. Hvis mine foresatte lykkes i å lære meg å skjelne mellom rett og galt på samme måte som de, vil jeg ikke da si at jeg handler frivillig om jeg gjør som de vil? Derfor er overgangen mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap så glidende.
  • Også den norske sosialiseringsprosessen har som mål å gjøre ytre normer til indre forpliktelse. I et motepreget og så omskiftelig samfunn som vårt eget, trenger ikke engang normene være særlig gamle eller bevisste for å forvandles til «vilje». Er det sikkert at norske kvinner som fyller puppene med silikon, gjør det frivillig, mens en eritreisk kvinne som blir «gjensydd» etter en fødsel er offer for sosial tvang - for å ta et eksempel fra en annen del av den flerkulturelle virkeligheten.
  • Både det tradisjonelle bondesamfunn og store deler av den moderne muslimske verden har moralnormer som setter familien og kollektivet foran individet, mens Vesten i dette århundret har utviklet moralnormer som framhever individet. De førstnevnte truer med å knuse den enkelte, slik som skikken med tvangsgifte. De sistnevnte truer med å pulverisere samfunnet og oppløse familien, noe som mange mener allerede er skjedd i Vesten.
  • Da blir det desto viktigere å bevare renhet og det ekte liv ved å beskytte barna mot en truende omverden og finne ektefellen deres i hjemlandet. At det både kan ligge penger og familieære i å tilby en oppholdstillatelse i Norge, gjør ikke veien fra en tradisjonsbundet til en individualistisk moral lettere.
  • Mellom 1987 og 1995 hentet omkring 70 prosent av første- og annengenerasjons innvandrere fra Pakistan, Tyrkia og Marokko ektefelle fra hjemlandet. Selv om langt de færreste ekteskapene ble inngått med tvang, er det ille nok om ett ble det. Det er en kriminell handling som bryter både mot Norges og hjemlandets lov, så vel som mot Menneskerettighetserklæringen.
  • De mange ekteskapene der den ene part er vokst opp i Norge og den andre i et muslimsk land fjernt fra vår virkelighet, gjør dessuten at det nødvendige opplysnings- og tillitsskapende arbeidet nesten må begynne på nytt for hver generasjon. Løsningen kan likevel ikke ligge annet sted enn i en dialog, der vi rotnorske har oppgaven å forstå dem som både er bærere og ofre av en inhuman tradisjon. Bare slik kan den endres, i beste fall like langsomt som det skjedde hos oss.