Hellige Madonna

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

3. Mars, 1989: Det er MTV-premiere på Madonnas nye musikkvideo, «Like a Prayer», og forventningene er enorme. Det er bare et par måneder siden ble hun kåret til verdens best betalte kvinnelige artist av Forbes, sisteskiva «True Blue» har solgt millioner av eksemplarer og den etterfølgende «Who’s that girl»-turneen var en kjempesuksess. Madonna har hisset på seg kristenmoralistene med «Like a Virgin» og gammelfeministene med «Material Girl». Hun er en av verdens aller største popstjerner, og nå, 11 år etter at hun flyttet til New York, venneløs og med bare 35 dollar i lomma, har Pepsi betalt fem millioner dollar for å være med på lanseringen av «Like a Prayer». De har laget en reklamefilm, ja til og med en reklamefilm for reklamefilmen, og trykket opp tusenvis av pepsibokser med Madonna-bilder på. Det de derimot ikke har gjort, er å se videoen til «Like a Prayer».

De har ikke sett drapet på den uskyldige kvinnen. De har ikke sett at Madonna, vitnet, løper desperat over heden. Søker tilflukt i en kirke. Kysser en svart helgenfigur, som kommer til liv og, fordi han er en svart mann på feil sted til feil tid, får skylda for drapet. De har ikke sett gospelkoret, stigmataene i håndflatene til Madonna, eller at hun danser foran tre brennende kors. Og de har i hvert fall ikke sett for seg at det bare er et par timer til de skal stå overfor den største boikott-trusselen i brusfabrikantens historie.

Albumet «Like a Prayer» blir Madonnas kunstneriske gjennombrudd. Det representerer overgangen fra ungdom til voksen, fra blond boytoy til mørk og moden, fra lettbeint og glamorøs dansepopstjerne til seriøs popkunstner. I 1988 var Madonna blitt 30 år gammel og hun hadde nettopp gjennomgått en vanskelig og paparazziplaget skilsmisse fra Sean Penn. Samtidig var USA i trøbbel økonomisk, 80-tallsfråtseriet hadde fått konsekvenser og «Material Girl»-filosofien var gått voldsomt ut på dato. Med «Like a Prayer» måtte Madonna gjennomføre nok et stilskifte.

– Det var da jeg begynte å skrive mer alvorlige tekster, som «Like a Prayer» og «Live to Tell». Jeg tror det var første gang jeg gransket meg selv i låtene. Jeg satte spørsmålstegn ved livet mitt, forholdet til familien, foreldrene, vennene og ektemannen min. Samtidig skrev jeg også om livet mitt i generelle termer. Det var et vendepunkt for meg som låtskriver, sa Madonna til det svenske popkulturbladet SEX i 2005.

Tekstene på fjerdealbumet er forankret i italiensk-amerikansk arbeiderklasseerfaring, og førstesingelen «Like a Prayer» la grunnsteinen i det som seinere skulle prege 20 år med låtskriverteknikk. Den var dansbar og dramatisk, sexy og kontroversiell, og framfor alt inneholdt den en dæsj religion:

«When you call my name it’s like a little prayer. I’m down on my knees, I wanna take you there. In the midnight hour, I can feel your power. Just like a prayer you know I’ll take you there»

For Madonna-biograf Lucy OBrien handler låta om at Madonna forsøker å spille rollen som sin avdøde og meget religiøse mor («Like a Prayer»-albumet er dedikert «to my mother who taught me how to pray»). For Andre Crouch, som ledet «Like a Prayer»s gospelsekvenser, handlet den om å utforske bønnens vesen.

For videoregissør Mary Lambert handlet den om sex.

– Jeg følte at det var en låt som handlet om ekstase, og spesielt hvordan seksuell ekstase kan sammenliknes med religiøs ekstase, sier hun i boka «Madonna – A Biography». I en Britney Spears-video ville de seksuell-religiøse aspektene ved låtene blitt tonet ned, og erstattet med en uskyldig romanse. Men Madonna hadde ingen intensjoner om å være uskyldig. Hun hadde først sett for seg en musikkvideo der hun forelsket seg i en svart sørstatsmann, og der de begge endte med å bli skutt i ryggen av Ku Klux Klan. Mary Lambert overtalte henne til å konsentrere seg mer om symbolikken i låta. Hovedtemaet forble likevel det samme.

– «Like A Prayer»-videoen handler om rasisme, og om det å overkomme redselen for å si sannheten. Jeg vokste opp med mine egne ideer om Gud, og så hadde jeg de ideene som ble tvunget på meg, mente Madonna.

En som også hadde sine egne ideer om Gud, og syntes at Madonnas brennende kors, stigmata og svarte Jesus-figurer var blasfemi, var pastor Donald Wildmond fra den kristenkonservative lobbygruppen The American Family Association (AFA). I 1986 hadde AFA gjennomført en toårig boikott av 7-Eleven, som til slutt førte til at kjeden sluttet å selge Playboy og Penthouse. Wildmond hadde blod på tann, og nå truet han Pepsi med at 380 000 AFA-medlemmer kom til å boikotte brusfabrikanten hvis de ikke avsluttet samarbeidet med Madonna. Snart kastet flere religiøse grupper seg på, og da til og med Paven uttrykte sin misnøye, bestemte Pepsi seg for å gi Madonna fyken. Hun beholdt pengene, og etter all ståheien føyk «Like a Prayer» selvfølgelig til toppen av Billboard-lista.

For Madonna var «Like a Prayer» en triumf som viste Madonna fra all sin popkulturelle spissfindighet. Neste singel ut var «Express Yourself», en av de mest dansbare feministparolene i musikkhistorien. Hvis det var noen som ikke hadde fått med seg hvem Madonna var tidligere, visste de det i hvert fall nå. For, som Rolling Stone skrev i anmeldelsen av albumet: «På ’Like a Prayer’ ber ikke Madonna om å bli tatt seriøst, hun insisterer på det».

Kilder: Lucy O’Brien: «Madonna: Like an Icon», Christopher Ciccone: «Min søster Madonna», Mary Cross: «Madonna – A Biography», SEX, Wikipedia, «Our Lady of MTV: Madonnas ‘Like a Prayer’», Interview magazine,

Eightiesclub.com