Hells Angels

Når landsmøtet i KrF samles på Hell i Nord-Trøndelag denne uka, blir det bare for fristende å omdøpe forsamlingen til Hells Angels. Kristelig humor har rom for slikt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STORTINGSGRUPPA tålte godt tilnavnet «Kjells Angels» da den rykket inn med tjuefem representanter på Stortinget etter valget i 1997. Siden har partiet holdt seg djevelsk godt på meningsmålingene. Bortsett fra et stup ned mot ni prosent og nestengammelt nivå på en enkeltstående måling, har KrF den siste stortingsperioden hatt stabil oppslutning på mellom 12 og 14 prosent.

KrF er det største partiet i sentrum. KrF har en nøkkelrolle i de fleste regjeringskabaler. Kjell Magne Bondevik scorer høyest på alle målinger om hvem som egner seg best som statsminister. De siste fire åra har han vekslet mellom å være statsminister eller å være statsministerens naturlige utfordrer. Denne nøkkelposisjonen vil utvilsomt gi partiet gevinst ved valget.

PÅ HELL skal landsmøtet velsigne partiledelsens valgkampstrategi. KrF går til valg på sentrumsalternativet. Andre strategier skal ikke meisles ut. Det skal bare foreligge vedtak som gjør det mulig for partileder Valgerd Svarstad Haugland og statsministerkandidat Kjell Magne Bondevik å manøvrere i terrenget som avtegner seg valgnatta. Ingen av fylkeslederne har så langt stilt spørsmål ved strategien. Det er egentlig bemerkelsesverdig. Før har det gjerne vært «påskeopprør» og åpen splittelse forut for landsmøtene. Så seint som på landsmøtet i Bodø i 1997 måtte partiledelsen bruke en viss autoritet for å få delegatene til å akseptere at Sp skulle ha forrang framfor Høyre. Nå er alle innforstått med at det både er taktisk riktig og nødvendig.

Partiets høyrefløy har alltid hatt markerte talsmenn. Noen av dem vil sikkert ytre seg med styrke i forbindelse med landsmøtet om hva de helst vil, men de vil neppe angripe strategien. For den gir partiet svært gode kort. Kanskje vil noen lansere en plan B. En slik vil neppe få tilslutning i vedtaks form, men vil likevel være kjærkommen, fordi den synliggjør partiets mange muligheter.

BONDEVIK ER KJERNEN i alle strategier. De andre sentrumspartiene har lansert ham som deres statsministerkandidat. Skulle Senterpartiet mot formodning få større oppslutning enn KrF ved valget, har Sp likevel forpliktet seg til å la Bondevik få den gjeveste posten i en sentrumsregjering. På samme måte har Bondevik forpliktet seg til ikke å flørte med andre i tida fram til valget. Noe annet er at han kan vise synlig begeistring over intens oppmerksomhet fra andre kanter. Hvis sentrumsalternativet fordunster på grunn av mager oppslutning, er Bondevik den naturligste statsministerkandidaten også i en Høyre-KrF-Venstre-regjering. Han vil være «midtbanestrategen» også i den konstellasjonen. Høyre-leder Jan Petersen har indirekte gitt ham plassen allerede gjennom uttalelser til pressen palmehelga. Bare i et mulig samarbeid med Ap vil Bondevik bli henvist til utenriksministerposten. Men ingen i KrF snakker om en slik mulighet. Det gir nemlig større avkastning å være motstander og hovedutfordrer.

HVOR SANNSYNLIG et samarbeid med Ap og KrF er, er ikke godt å si. I dag har de to partiene flertall alene, men er uaktuelle som samarbeidspartnere siden KrF er bundet til sentrumsalternativet. For Jens Stoltenberg ville KrF vært en mer behagelig regjeringspartner enn Sp og SV, som i mange saker ville gjort Ap til samarbeidets høyreflanke.

Et annet spørsmål er om KrF rent ideologisk kan tillate seg regjeringssamarbeid med Ap. Både i skole-, kirke- og familiepolitikken er frontene mot Ap's politikk steile. Selv om Jens Stoltenberg er moderat og forsiktig, virker hans statsråder Trond Giske og Karita Bekkemellem Orheim som røde kluter på KrFs grunnfjell.

På den annen side er det åpenbare ideologiske fellestrekk mellom Ap's solidaritetstanke og den kristne nestekjærligheten. Det skulle ikke bli uoverstigelige problemer med å komme fram til felles fordelingspolitikk og bistandspolitikk. Det kan være bruk for Kjell Magne Bondeviks åpenbare evner som brubygger på større arenaer. Vi skal ikke se bort fra at han kan fristes til å avslutte sin politiske karriere som norsk utenriksminister i historiens første Ap-KrF-regjering - som en slags «angel in hell».