Helse som vare

Økning i antall behandlede pasienter behøver ikke bety en bedre helsetjeneste.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LEGER HAR til alle tider nytt stor tillit i befolkningen. De har ord på seg for å være kloke, uegennyttige, omsorgsfulle og ansvarsfulle. Vi betror oss til dem og legger vår helse og våre liv i deres hender. Samfunnet lar dem forvalte milliarder. Helsebudsjettet økte fra 81 milliarder i 2003 til 102 milliarder i 2006. Vi og myndighetene må stole på dem når de skriver ut medisiner og anbefaler behandling. De har en kunnskap vi andre ikke har, som kan avgjøre liv og død. De har en makt som de utnytter i forhandlinger med sykehuseiere og myndigheter. Fra 2002 til 2004 økte sykehuslegene lønnsnivået med 17,3 prosent og fikk i snitt 95 000 kroner mer i året. Hjelpepleierne fikk til sammenlikning bare 5,6 prosents økning. Det tilsvarte en økning på 15 000 i samme periode, viser tall fra NAVO. Samtidig gikk sykehusene med store underskudd, mens private klinikker, ofte med de samme leger, økte omsetningen.

NÅR PENGESTRØMMEN i helsevesenet fortrenger dydene, skjer det noe med tilliten, som er helsepersonalets største kapital. Vi er ikke lenger helt sikre på om dette er til vårt eller klinikkens beste. Trenger vi dette legemiddelet? Hvilke bivirkninger har det? Avisene har skrevet så mye om hvordan legemiddelindustrien utnytter tilliten mellom lege og pasient til å få solgt sine nyeste produkter. Er det dessuten nødvendig med alle disse blodprøvene? Og er det virkelig nødvendig med et inngrep? Vil ikke tida eller andre behandlingsmåter lege såret?

Artikkelen fortsetter under annonsen

VÅR SKEPSIS vil trolig øke i takt med utviklingen. For vi kan ikke utelukke at mannen eller kvinnen i hvit frakk vil anbefale en behandling som strengt tatt ikke er nødvendig. På et helsepolitisk seminar i Stortinget nylig, arrangert av de rødgrønnes helse- og omsorgsfraksjon, fikk vi vite at helsekøene enkelte steder er erstattet av pasientmangel. Fastlegene er blitt selvstendig næringsdrivende. Klinikkene og sykehusene tjener mer på å la kirurgene bruke kniven enn på å la være. Visse operasjoner går på samlebånd. Inn og ut på samme dag. Antall behandlinger har økt voldsomt i en befolkning som aldri har vært friskere.

SAMTIDIG BLIR vi i økende grad sykeliggjort. Da norske forskere for et par år siden sammenholdt norske folkehelsedata med de nye retningslinjene fra EU, om hva som skulle ansees som «for høyt» blodtrykk og kolesterol, fant de at 90 prosent av 50-åringene var i risikosonen. Slikt fører naturligvis til at vi tygger mer piller enn godt er og at samfunnet bruker store summer på å finansiere blåreseptene. Og kanskje verst av alt, folk tror at de er syke når de ikke er det.

EN AV ÅRSAKENE til at ventelistene er kuttet vesentlig og delvis borte er stykkprissystemet, kalt «innsatsstyrt finansiering». Sykehus og klinikker får betalt per behandling. Jo flere pasienter, jo mer penger. Det stimulerer effektiviteten, men belaster samfunnsøkonomien, og tilbøyeligheten til å senke terskelen for hva som skal og bør behandles. Fra i år er stykkprisen redusert fordi myndighetene har skjønt at systemet har uheldige bivirkninger. Det samme skjedde i New Zealand da de hadde benyttet systemet noen år og gjort sine erfaringer.

DESSUTEN har våre lidelser fått en prislapp. Sykehusene får mer penger for å behandle visse lidelser enn for andre. DRG-systemet (Diagnose Relaterte Grupper) gjør noen pasienter lønnsomme og andre ulønnsomme. Men det frister også til feilkoding av diagnoser, som vi husker fra Helse Sør. På stortingsseminaret snakket forskere og sosialmedisinere om sløsing med offentlige utgifter, urettferdighet mellom pasientgrupper og forvitring av sykehuspersonalets moral.

SYKEHUSREFORMEN gjorde sykehusene til egne virksomheter som skal styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Det bidrar til å øke tendensen til å betrakte pasientene som kunder og helsetjenester som varer. Man bruker markedsmekanismer i et offentlig helsevesen som ikke bør være noe marked. I et marked bytter man tjenester mot penger. I et helsevesen yter man tjenester etter behov. I et marked har kjøper og selger ulike interesser. I helsevesenet bør lege og pasient ha felles interesse. Men helt sikre bør vi ikke være lenger.