Helsens tredje vei

I stedet for sykehus legges vi inn på foretak. Industrilogikken hemmer det terapeutiske forhold mellom lege og pasient.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ETTER 100 ÅR med utvikling av en velferdspolitikk basert på ideen om gratis helsetjeneste for alle, er vi nær grensen for hva samfunnet kan betale. Det er så mange andre store hull som skal tettes, så helsen må sikres gjennom mer strømlinjet organisasjon med styringsprinsipper fra det private næringsliv. Nå legges vi ikke lenger inn på sykehus, men på foretak. Og hva får vi der? Jo, en stadig mer industrialisert medisin finansiert gjennom markedsliknende ordninger, og med kontrollører og overvåkere på alle nivåer, men som likevel ikke greier å hindre skandaler. I en viss forstand er det høyresidas metoder som er tatt i bruk for å redde venstresidas prosjekt. Blant taperne i systemet er psykiatrien.

PROFESSOR Ole Berg ved Senter for helseadministrasjon ved Universitetet i Oslo har nylig utgitt et lengre essay om den norske helsepolitikken. Han mener man skal være «svært optimistisk for å tro at prosjektet vil lykkes». De utgiftsdrivende faktorene er for sterke. Det er vanskelig å se noe styringsgrep som kan dempe denne veksten. USA, som har mindre solidariske løsninger og mer markedsstyrt medisin enn noe europeisk land, har et helsevesen som er dobbelt så dyrt og halvparten så godt som de skandinaviske.

OLE BERG mener at noen av de utgiftsdrivende kreftene er skapt av velferdsstaten selv. Systemet undergraver de holdningene den var tuftet på både blant brukerne og blant helsepersonellet. Når solidariteten overtas av staten, blir både brukere og ytere mer egoistisk, mener Berg. Når nye kroner settes inn i helsevesenet i dag, går ni av ti til de ansatte. Vi skal nå gjennom et tariffoppgjør. Det blir sagt lite om pasientene da, men mye om hvor «langt etter» helsegruppene ligger i lønn. Jo mer utdannet de blir, desto mer kravstore blir de. Og ennå ligger f.eks. sykepleierne langt etter legene, som har utnyttet sin forhandlingsposisjon ved alle korsveier for å ta mest mulig av kaka. Pasientene stiller også nye krav etter hvert som de medisinske mulighetene har økt. Gikta kunne brukes som værtegn, i dag forlanger man helbredelse.

SPØRSMÅLET er hvor lenge vi som samfunn har råd til å tilføre et slikt system så mye penger som det krever. I tillegg til lønningene kommer at systemet er underfinansiert av mange års mangel på vedlikehold og fornyelse i bygningsmasse og utstyr. Finansieringen går tilsynelatende greit så lenge vi har inntekt av oljen, men i mellomtida har vi fått en stadig voksende middelklasse som ikke finner seg i å betale skatter på dagens nivå. De sier nei til høye avgifter på alkohol og andre syndige ting, fordi de ser at det er annerledes ute i den globaliserte verden. Slik sett er staten konkurranseutsatt. Vi drar til Sverige og snyter fellesskapet.

DET FINNES nok ennå muligheter for mer standardisert medisin for å redusere utgiftsveksten. Men for at det virkelig skal monne, må man erstatte dyre mennesker med teknologi, og billigere helsepersonell fra Filippinene eller i Thailand. Standardisert omsorg, «produksjon», vil fortsatt kunne gjøre underverker på utgiftssiden. Det var jo slik man gjorde det i industrien: arbeiderne ble en del av maskinene, slik vi kjenner det fra Chaplins film. Vi kan tenke oss legen som samlebåndsarbeider som først setter spor etter seg når hun gjør feil. I et slikt system blir det lite rom for legens skjønn.

MEN DET FINNES en tredje vei. I en viss forstand ble velferdsstaten grunnlagt på gode følelser for hverandre. Leger og sykepleiere så «den annens ansikt», for å si det med filosofen Levinas. I dagens system er altruismen i stor grad erstattet av egoismen. Pengene er viktigste pådriver. Jo mer industrialisering, desto mer upersonlig blir forholdet mellom lege og pasient. Leger og pleiere får sin lønn ikke fra pasienten, men fra en anonym skattebetaler. Slik undergraver dagens system verdier det i utgangspunktet skulle understøtte.

DEN RØD-GRØNNE regjeringen har signalisert mer fellesskap og mindre marked i helsevesenet. Det blir nok bare et blaff. Men i stedet for en kald industrialisering tror Berg at en reetablering av mer jevnbyrdighet mellom pasient og lege, bl.a. gjennom pasientbetaling, kan være en vei å gå. Det fjerner det hellige gratisprinsippet, som allerede er gjennomhullet. Men kan det gjenopprette legens følelse av moralsk ansvar for pasienten? I så fall kan pasienten bli sin egen lege, og forebygge sykdom, samtidig som pasienten kan bety noe for legen som person. Dette bryter rett nok med velferdsstaten, fordi de som har dårligst råd også har dårligst helse. Men det er det mulig å lage ordninger for. Derimot kan det redde helsesystemet ut av den kalde økonomilogikken som undergraver velferdsstatens institusjoner.