Helt alene i «verdens beste land»

Ingen kan gi Arne Kristensen (76) en venn. Hjemmehjelpstjenesten holder ham bare i live. Ensomheten er blitt selve livet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tynn, nesten mager, står Arne Kristensen i døra hjemme på Tveita i Oslo.

- Jeg har ingen å snakke med. Jeg sitter bare her og prøver å tenke minst mulig. To ganger om dagen stikker en sykepleier innom med medisiner og en hjemmehjelper gjør reint annenhver uke. Men de har ikke tid til å prate.

76-åringen ønsker å fortelle sin historie om ensomhet, fordi verdens beste land å bo i, ikke er det for alle.

Kristensen har stått på og ringt til eldresenteret i bydelen og flere hjelpeorganisasjoner, som Røde Kors, Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, i håp om å få besøk. Men han fikk negativt svar.

Kom ikke

- Kirkens Bymisjon lovte å sende en mann, men ingen dukket opp til avtalt tid. Jeg vet ikke hvorfor, sier han.

Skikkelsen på 171 centimeter forsvinner nesten i den store sofaen. Fire slag og en hardnakket mageinfeksjon har gjort kroppen redusert, men ikke hodet. Den ugifte mannen er lei av den daglige middagsluren på to timer.

- Jeg sover på dagen for å slå i hjel tida. Jeg har ingen nær familie og ingen venner igjen som kan stille opp. Det hender at jeg tar drosje til eldresenteret, men der sitter folk i klikker, og det er ikke lett å bryte inn. Jeg føler meg nesten enda mer alene der, forteller han, som i mange år var vaktmann i rådhuset.

For å få de endeløse dagene til å gå, tar Arne med seg gåstolen sin og tar drosje bort til et kjøpesenter.

Trekkspillmusikk, dyrefilmer, «Da Capo» og «Hotel Cæsar» er blant favorittene på TV. Men klokka 22 er dagen over.

- Det er jo ingen vits i å sitte oppe lenger. Jeg legger meg i senga og venter på en ny dag. Søndagene er verst, da skjer det absolutt ingenting.

Mange alene

Det ringer på døra hvor Arne har bodd i 22 år. Det er ukas matrasjoner som blir levert fra den lokale butikken.

- Hei, Arne. Hvordan går det? spør Terje Helsøe. To dager i uka kjører han ut mat for hjemmehjelpstjenesten.

- Verdens beste land å bo? Oljenasjon siden 1973... Helsøe lar ordene henge i lufta, før han spytter dem ut igjen.

- Dere skulle ha blitt med meg på runden og sett hvordan folk har det, alene og syke i leilighetene, sier Helsøe.

- Det er disse menneskene som bygde landet vårt. Jeg tror ikke de opplever at de blir takket for innsatsen.

I sommer fikk Arne en mageinfeksjon og var innlagt på sykehus i seks uker, etterfulgt av tre uker på et sykehjem.

- Ikke et eneste besøk hadde jeg noen av stedene. På sykehuset var jeg lenge korridorpasient og på sykehjemmet var de fleste demente. Samfunnet blåser i de eldre. Stortingsfolk driver bare med preik. Nå har jeg spart i flere år til et opphold på et norskdrevet behandlingshjem i Spania. I september drar jeg.

- Treffer jeg noen å snakke med der? undres Arne Kristensen.

SAVNER EN VENN: Ingen har tid til å prate med ham. Til slutt ringte Arne Kristensen (76) til Dagbladet. - Jeg blir rar i hodet av å ikke ha noen å prate med, sier han.