Helt personlig

Trygve Hegnar har nådd middagshøyden og kjøpt motorsykkel. Den koster 132,6 millioner og heter Gyldendal.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TRYGVE HEGNARS KJØP

av en fjerdedel av aksjene i Gyldendal handler ikke om en bagatell som å fjerne fastprisen på bøker. Både Gyldendal og Aschehoug har strategien klar til å møte en endring eller et bortfall av avtalen. Hegnars kamp for en styreplass i forlaget kan vi derfor betrakte som helt personlig. Den mildt sagt uavhengige lederskribenten og meningsmitraljøsen er blitt 60 år, milliardær og familiemann. Faren er overhengende for å ende som næringspolitisk vismann og fordragelig samfunnsstøtte. Sist han var hentet inn for å drepe bønder i en TV-debatt, forulempet han så vidt jeg husker ingen. Nye generasjoner blåruss risikerer dermed å huske Hegnar som et grånende, elskverdig orakel. Intet kunne passe ham dårligere.

KRIGEN OM HEGNARS

styreplass i Gyldendal er derfor en vendetta med røtter tilbake til 70- og 80-tallet. Nei, det handler verken om 68-erne eller sangen om sosialismen. Det gjelder tre unge menn på vei mot det kapitalistiske eventyret. Erik Must, mekler i DnC, Kjell Chr. Ulrichsen, kronprinsesse Sonjas fetter og mekler i selskapet Carl Kierulf & Co. - og Trygve Hegnar, siviløkonom og outsider. Dette var tida før Dagens Næringsliv og Finansavisa. Norsk næringsliv lå trygt i ly for innsyn. Verken Sjøfarten eller Farmand løftet øyelokket. Men gjøkungen Kapital var i ferd med å etablere seg som næringsjournalistikkens første og viktigste fornyer under sin nådeløse redaktør og tempelrenser. Hegnar har som kjent aldri tatt ballen når det er mannen han er ute etter. Det skulle Must og Ulrichsen få erfare.

UTEN BEVIS

, men på desto sterkere mistanke, valgte redaktør Hegnar derfor å anklage Must i DnC for hvitvasking av penger, innsidehandel og kursmanipulasjon. Historien lot seg ikke trykke som journalistisk avsløring. Den ble presentert som romanføljetongen «Millionspillet» i Kapital, der de unge meklerne «Erik Mortensen» og «Henning Henriksen» var påfallende lett gjenkjennelige. Det oppsiktsvekkende er at Must og Ulrichsen aldri saksøkte Hegnar for å få lagt påstandene døde og maktesløse. Historien repeteres i stedet i Niels Chr. Geelmuydens autoriserte Hegnar-biografi. Her brettes også Musts hevn ut, fortellingen om da Hegnars aksjeoppkjøp i Sjøfarten ble begrenset og stoppet av større aksjonærer som Fred. Olsen og Erik Must. Hegnars nederlag svei. «Medienisse,» freser Hegnar om finanslivets mediesky doldis, Erik Must, som sammen med den mer oppmerksomhetssøkende Kjell Chr. Ulrichsen har overtatt som eiere av meklerfirmaet Fondsfinans. Her ruller millionene inn i digre dønninger.

MUST ØNSKET NEPPE

Hegnar inn i Sjøfarten og seinere Gyldendal, som takk for at Hegnar har påtatt seg å kjeltringforklare ham og Ulrichsen i en sju kapitlers føljetong, slik det går fram av biografien om Hegnar. Must, som sammen med Ulrichsen er blitt den største eieren i Gyldendal, har faktisk aldri truffet Hegnar ansikt til ansikt, sier ryktene. I stedet slipper han nå erkefienden inn i gangen hos Gyldendal med en fjerdedel av aksjene i lomma. Men inn i stua kommer han ikke. Styreplassen kan Hegnar bare glemme hvis han ikke vil skifte kjønn eller hva det nå er storeierne morer seg med å terge Hegnar med.

HEGNAR HAR HATT TILLIT

i Gyldendal før. Da selskapet holdt på å sprekke på 80-tallet, kontaktet direktøren, Sigmund Hoftun, Hegnar. Ville han være med og etablere et nytt forlag? Opprøret var rettet mot forlagssjef Andreas Skartveit, men Hegnar takket nei, til kulturlivets unisone lettelse. En rabiat bladsmører på parnasset, det skulle tatt seg ut. Men Hoftun tok livet av seg, mannen som hadde fått Hegnar til å utgi to bøker, som ingen av dem ble bestsellere, på Gyldendal. Den ene, boka om Vebjørn Tandberg, skrev han etter Tandbergs økonomiske ruin og selvmord, et fall Hegnar lenge hadde advart mot i Kapital. Seinere overtok han Tandberg-villaen. Tempelrenseren hadde bruk for større kontor.

SENTIMENTALITET

preger med andre ord ikke næringslivet. Mot seg i Gyldendal har Hegnar nå en iskald Must og en Ulrichsen som ellers er kjent for å kjeppjage båtfolket vekk fra strandsonen rundt herregården han overtok fra Thor Christensen, mannen som ble pengeutpresset av travkusken Atle Hamre. Ulrichsen er mannen som har anlagt sju saker mot Kagge Forlag, som ga ut boka «Brent av dragen», der datteren Vibeke er anklaget for å ha stukket av fra åstedet etter at hun kolliderte med Kjell Hanssen, ektemannen til Ingeborg Moræus Hanssen. Som vi forstår, går kampen om styreplassen i Gyldendal i den absolutte økonomiske tungvektsklassen. Deltakerne er som elefanten, de glemmer aldri. Det gleder nok en råtass som Trygve Hegnar i hans livs høst. Han kunne dratt på fisketur. Nå gjør han det han kan best. Lager helvete hett - og storkoser seg.