Helt propell

Chiku Ali (38), internasjonal kulturprofet og kvinneforkjemper, filantrop og politiker fra Tanzania og Bergen. BERGEN (Dagbladet): - Jeg elsker fiskekaker. Og makrell i tomat. Har du vært i Afrika? Det lukter sånn svette når det er så varmt. Jeg gleder meg til vinteren og snøen. Det er så vakkert. Liker du å gå på ski?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Chiku Ali besitter den sjeldne evnen å snakke på innpust.

- ? sier jeg. Og: - Eh...

Men rekker ikke mer, for nå forteller Chiku om bestemora si. Og om jobben sin. Og festspillene, kommunestyret og Sverige. Men så stapper hun heldigvis en diger blings med makrell i tomat inn i munnen og jeg griper sjansen.

- Hvor lenge ha...

- Ikke sant at det er fint i Bergen? Nå skal jeg begynne med nye kurs i afrikansk dans. Det gjelder å holde seg i bevegelse. Liker du å danse?

17 år og i sølibat

Chiku vokste opp hos bestemora si i Singida i Tanzania. Singida kan sammenliknes med Voss, ifølge Chiku. Bestemora ble enke 17 år gammel med to barn.

- Du vet, i Tanzania tilhører barna mannens familie. Bestemor fikk et valg: Gift deg med svogeren din eller mist ungene! Men svogeren hadde jo mange koner fra før. Så bestemor valgte å gå i sølibat for å beholde barna sine. Snakk om kvinne! 17 år gammel!

Da Chiku var åtte måneder gammel, ble hun sendt til bestemor.

- Det er vanlig, for at barna skal venne seg av med brystet. Men jeg ble boende, for foreldrene mine flyttet mye rundt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Chikus familie er muslimer.

- Men siden jeg vokste opp hos bestemor, ble det så som så med religionen. Så jeg er muslim, men jeg er ikke muslim.

- Etnisk muslim? foreslår fotograf Bones.

- Akkurat! Nettopp! Fins det virkelig et sånt uttrykk? Så fantastisk! Etnisk muslim, ja. Det er det jeg er.

- Kultur er alt

Chiku har studert teatervitenskap, kulturfag og sosialantropologi. Hun jobber som kultursekretær i Bergen kommune og representerer RV i bystyret. Hun er statsrepresentant i Festspillenes styre, og har et politisk verv i Stiftelsen år 2000. Hun er medlem av Kvinnefronten, holder kurs i afrikansk dans og er kåret til Bergens tøffeste kvinne av 8. mars-komiteen. Dessuten har hun samboer og en datter på femten.

- Vi innvandrere klager veldig mye, samtidig som vi lar andre snakke for oss. «Herregud,» tenkte jeg, «hvorfor skal nordmenn tale vår sak?» Derfor begynte jeg å engasjere meg. Jeg var den første afrikanske innvandreren i noe kommunestyre. Flott, hva?

I Bergen er Chiku et kjent syn. Hun kjenner alle, prater med alle og ordner opp for dem som trenger en hjelpende hånd.

- Kultur er å lete, og ikke gi opp. Det er det som er spennende, du må ha energi og nysgjerrighet. Kultur er alt. Jeg tror at vi kan få fred og harmoni med omgivelsene hvis vi selv arbeider, forstår og respekterer hverandre. Det fins så mange flotte mennesker!

Chiku har senket stemmen. Hun drar nok nytte av sine teatererfaringer i samtale med andre, for plutselig hever hun stemmen til et ukjent antall desibel og oppnår total lydhørhet.

- Som vi sier på swahili: Alle må få nyte utviklingens kunst!

Kultursjokk i Sverige

I 1981 pakket unge frøken Ali kofferten og dro til Sverige for ett år som utvekslingsstudent. Hun var med på et internasjonalt teaterprosjekt, «The Gap and the Challenge», og dro rundt i Europa og spilte stykket. Det ble en stor suksess.

- Det var merkelig i Sverige. Jeg fikk kultursjokk. Det gjorde svenskene også, forresten. Folk kikket på oss bak gardinene, og var redde for at vi skulle klappe hundene deres.

Tilbake i Tanzania var jeg hos foreldrene mine en tid, og hver gang vi fikk besøk, ropte faren min på meg. «Chiku, fortell om det der Sverige!» Han syntes det var fryktelig stas å høre om dette eksotiske stedet.

Et par år seinere fikk Chiku et NORAD-stipend til Norge, og nå har hun vært her i 13 år.

- Gud, hvor jeg elsker Norge! Det er så flott her! Vinteren, snøen, jeg elsker å gå på ski! Og så fiskekakene da. Det er det beste jeg vet!

Men nå vil hun tilbake til Tanzania.

- Jeg er norsk statsborger nå, og har lyst til å dra ned og hjelpe kvinner i Tanzania. Det er kvinnene som driver Afrika, men de blir usynliggjort. De må komme seg fram, ta utdanning og kontrollen over sine egne liv.

Stolt kvinne

Det verste Chiku vet er folk som bare er opptatt av seg selv.

- Jeg elsker mennesker, og i Afrika deler vi mye mer. Da jeg kom til Norge, fikk jeg en norsk venninne. Hun var gravid, og dagen etter at barnet var født dro jeg hjem til henne. Mannen åpnet døra. «Hei,» sa jeg gledestrålende og gratulerte ham. Han var temmelig avmålt og ba meg komme igjen om noen dager. Det skjønte jeg ikke. For meg er en fødsel noe utrolig, noe som skal feires. Jeg ville hjelpe til, passe barnet så foreldrene kunne hvile, vaske og handle for dem. Det er sånne kulturforskjeller som er vanskelige.

For øvrig er Chiku ganske fornøyd med seg selv.

- Det er også ganske unorsk. Hvis jeg har holdt en tale eller noe og folk sier at jeg var flink, så sier jeg: «Jeg vet det!» Lurer på når jeg får en statue av meg selv? Må vel dø først forresten. Men hvorfor har jeg ikke fått noen kulturpris?!

UREDD DAME: - Jeg er fryktelig engasjert. Men det er viktig å få utløp for engasjementet, sånn at jeg ikke brenner inne med det, sier Chiku Ali, som har en finger med i det meste av Bergens kulturliv. - Jeg er fryktelig engasjert. Men det er viktig å få utløp for engasjementet, sånn at jeg ikke brenner inne med det, sier Chiku Ali, som har en finger med i det meste av Bergens kulturliv. Foto: LARS EIVIND BONES