Helt ute

Hva skal vi med helter? De unge er sin egen helt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I FORRIGE UKE

ble vi minnet om den enorme kraften som ligger i en heltemodig handling. Denne lille unike egenskapen bare noen få mennesker er utstyrt med, og som kan skille liv og død. Der de andre passasjerene satt paralysert, trosset Odd Eriksen den nærmest lovmessige handlingslammelsen og satte seg selv på spill i flydramaet.

DET FINNES MANGE

typer helter. Denne måneden vier Time magazine en hel seksjon på å hylle vår tids europeiske forbilder. Det er de to hjelpearbeiderne Simona & Simona som får være eksempler på det ultimate helteikon. Uten tanke på fare for eget liv har de to bygd skoler, trent lærere og fraktet medisiner i et krigsherjet Irak før de ble tatt som gisler. Det kunne selvsagt vært hvem som helst av de andre hjelpearbeiderne i Irak som ble valgt. Men for å bli en stor helt må du få medienes søkelys på deg. Sånn har det ikke alltid vært.

DET VAR RENESSANSEN

som vekket til live det sekulariserte moderne heltekonseptet. Middelalderen var ikke opptatt av menneskets egen grenseoverskridelse. Storheten kom fra Gud og de ekte heltene var martyrer, misjonærer og prester. Men renessansen gjenoppdaget de greske og romerske heltene og anerkjente menneskets evne til å sette seg selv i fare for den gode sak eller for å få livet i belønning. Dermed ble de store stridsførerne vekket til live - de som ofret seg selv i en kamp der de selv gikk under.

SEINERE HAR VI

verdsatt ulike heltetyper. Under opplysningstida var det de som bidro til menneskets framskritt som var heltemodige, mens det under romantikken var dikterne fordi de satte ord på følelsene våre og viste at det var vi selv som skapte dem - i rikelig monn. I kjølvannet av demokratiets framvekst kom fokuset på dem som kjempet for menneskets autonomi og likeverd, ofte med livet som innsats.

I DAG ER

heltebildet komplekst. Gjennom media hyller vi ofte forestilte helter, men også hverdagshelten: Hun eller han som handler uten en skjult agenda. Karakteristisk for den yngre generasjonen er at de ikke synes å trenge noen helter. Spør du dem om hvem de ser opp til, blir de svar skyldig. De kommer ikke på noen. De trenger heller ikke noen, for de vil være sin egen helt. Utallige realityserier har lært dem at alle kan bli helter uten spesielle kvalifikasjoner.

MEN DET

Å være helt i eget liv er et sjansespill. Man har ingen garanti for suksess og blir sårbar når det går galt. Uten noen ideal å strekke seg etter er det ikke godt å skille det gode fra det som bare tjener seg selv. Derfor har ikke mennesket vondt av å oppleve noe som er større enn en selv. Som en Odd Eriksen, en Nelson Mandela, en Mor Teresa eller for den saks skyld Jesus. Så kan vi lære av det gode eksemplets makt og forsøke å sette oss selv på spill i hverdagen.