Helten som forsvant

Svein Lamark har avgitt egenerklæring på at han er en helt. Hans historie i boka «Kodenavn Havmåke» er en utrolig blanding av fantasi og fakta, lek og alvor, farlig viten og giftige rykter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kommentar av HARALD STANGHELLE

Det ble et lite stykke fjernsynshistorie: Framfor hundretusenvis av seere, en forbløffet Geir Helljesen og en synlig fortvilet Svein Lamark utførte tidligere overvåkingssjef Ellen Holager Andenæs tirsdag kveld et karakterdrap på sin tidligere agent.
«Sludder», «det finnes ikke snev av grunnlag for det som sies», «det rene tøv», og «fullstendig tatt ut av løse lufta» er et knippe Holager Andenæs-utsagn om Lamarks spioninsinuasjoner.
Situasjonen er like underlig som oppsiktsvekkende: Mens agent Lamark brautende slår fast: «Jeg avslørte en spion» (s. 132), slår hans tidligere sjef fast at dette er ren bløff. Og mens overvåkingssjef Per Sefland unnvikende og ansvarsfraskrivende prøver å rømme fra en dypt alvorlig sak med påstander om spekulative presseoppslag, går hans forgjenger ut og tar knekken på de giftige ryktene Svein Lamark er opphavet til. Slikt har knapt skjedd før i den ellers så mangslungne spionbransjen. Og aldri på direktesendt fjernsyn.
Hun står til troende i Lamark-saken, Ellen Holager Andenæs. Ikke bare fordi hun har høyere troverdighet enn de aller fleste, men også fordi hun er den eneste av Overvåkingstjenestens ledere som får uforbeholden ros i Svein Lamarks bok.
«For en sjef. Henne kan feltagentene stole på,» er den smigrende karakteristikken hun får blant de tøffeste av de tøffe POT-gutta. Det er liten tvil: Holager Andenæs er et realt mannfolk i agent Lamarks spesielle verden.
For etter en grundig gjennomgang av Svein Lamarks bok «Kodenavn Havmåke» er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at noe må ha gått fullstendig galt for Svein Lamark. Ellen Holager Andenæs har satt sine ord på denne følelsen: Det må ha «gått i filler for han», ja, det er «blitt for mye for ham etterpå,» er hennes drepende karakteristikk.
Det er dette som gjør det så vanskelig å vurdere Lamarks historie. Fakta og fantasi er så sterkt sammenvevd at det er helt ødeleggende for troverdigheten. Påstandenes sensasjonsfaktor er det ingenting i veien med: Hvis de er riktige, har Lamark satt oss på sporet av noen av det hemmelige Norges innerste hemmeligheter. Men er dette bare luftige fantasier, forteller det at en bløffmaker har fått spille POTs spill. Da har en notorisk fantast fått legge premissene for en av Bondevik-regjeringens mest betydelige avgjørelser, utvisningen av fem russiske diplomater/etterretningsoffiserer.
Det er knapt grenser for utrolig innhold i Svein Lamarks påstander:

  • Norske hemmelige tjenester kan ha en muldvarp i hjertet av KGB. En muldvarp som er dypt nok inne til å vite Lamarks russiske kodenavn, «Havmåke». Navnet er det departementsråd Ulf Sand som røper, han har igjen fått vite det på Statsministerens kontor. Nå hevder Sand at Lamark tar feil: «Havmåke» er POTs agentnavn på Lamark. I klartekst: Hvem snakker sant? Skal vi tro Lamarks antydninger, er dette ødeleggende opplysninger for det hemmelige Norges muldvarp. Eller er kanskje dette bare en luftig Lamark-teori, slik han selv antyder? (s. 272)
  • «Norsk etterretning sendte en gang en agent inn i Sovjetunionen. Han ble fanget og avslørt av GRU. GRU flådde skinnet av ham levende, filmet det hele og sendte videoen til norsk etterretning.» (s. 111)
  • CIA forsøker å verve Svein Lamark, og ønsker at han skal organisere en spionring der nordmenns liv settes i fare ved å sende dem på spiontokter over russegrensen. Selvsagt et meget grovt forsøk på ulovlig etterretningsvirksomhet, og Lamark varsler sin POT-kontakt som er «ikke interessert i det, og ønsker ikke vite noe». Svein Lamark oppfatter det slik at «POT godt vet at CIA operererer fra norsk jord over grensa mot Russland». POT vil «ha ryggen fri», og overlater til Forsvaret å ha CIA-kontakten. (s. 125)
  • Samarbeidsoperasjoner mellom ulike lands hemmelige tjenester er noe som voktes som kronjuveler i enhver etterretningstjeneste. Det dreier seg om noe så fundamentalt som tillit i en hemmelig verden. Svein Lamark bryter opp dette ved detaljert å fortelle sine lesere - og KGB - om POTs nære operasjonelle samarbeid med overvåkingstjenestene i Sverige og Finland. Skal vi tro Lamark, er hans sak en stor fellesoperasjon (s. 197 og s. 213), og igjen spør vi: Er det riktig at POT leier tjenester som skygging og dokumentfalsknerier hos finske og svenske kolleger?
  • Er det sant at Olav Versto og etterretningslegenden Trond Johansen er så nære forbundsfeller at når Lamark drøfter etterretningsfaglige spørsmål med Versto, bærer «svarene mange ganger preg av mesterens (Trond Johansen) hånd»? (s.149)
  • Er det sant at Svein Lamark før VG fikk offentliggjøre hans eventyrlige historie stilte det han karakteriserer som «mine betingelser til VG», der første punkt er: «Det skal ikke et eneste stygt ord om POT i VG.»? En betingelse VG-ledelsen ikke hadde noen problemer med å godta? (s. 276/277)
  • Og kanskje mindre prinsipielt, men desto mer kuriøst: Er det sant når Svein Lamark forteller at Olav Versto og han etter et besøk på Tostrupkjelleren delte en suite på Bristol natta etter utvisningen av de fem russerne fordi Versto «skal være livvakt for meg i fall KGB slår til» (s. 280). Et usedvanlig dristig prosjekt, er min vurdering. Riktignok har jeg stor respekt for journalisten og debattanten Versto, men jeg er ikke like sikker på hans kapasitet som livvakt.
  • Han er den ensomme rytteren som drar i krigen mot KGB. Helt siden guttedagene har han ant sin skjebne. Og siden studiedagene har Lamark mentalt forberedt seg ved å lese de klassiske verkene til Max Weber og Ferdinand Tönnies «med mine egne briller». For Svein Lamark leter etter den rasjonelle aktør, og finner den i spionenes verden. «Etter dette leste jeg ofte spionlitteratur,» kommenterer Lamark seg selv. (s. 34).
  • Så blir da også Svein Lamark desperat ved tanken på at livet som dobbeltagent skal avsluttes. Han er rasende på ethvert forslag i den retning, og drømmer stadig villere drømmer om å knekke russerne over det meste av verden. Ufrivillig tegner Svein Lamark et bilde av seg selv som drømmeren og fantasten som har mistet kontakten med en virkelig verden. Det går «i filler for ham», for å låne ord fra Ellen Holager Andenæs.



I klartekst: Dette har Lamark altså fått vite på innsiden av det hemmelige Norge. Er det sant eller ren bløff? Med mindre dette avvises med andenæsk klarhet, forutsetter jeg at dette nå granskes.


I klartekst: Dersom Lamark ikke lyver, betyr dette grove lovbrudd med POT og Forsvarets etterretningstjeneste som lovbrytere. Jeg forutsetter at dette også granskes.


Som ingen annen før ham forteller Svein Lamark om POTs arbeidsmetoder, kontakter og holdninger. Da blir det direkte latterlig og fullstendig uten troverdighet når justisminister Aud-Inger Aure og overvåkingssjef Per Sefland begrunner et begrenset mappeinnsyn med at POTs arbeidsmetoder må beskyttes. Og det gjelder mapper som er over 20 år gamle, mens Lamark legger hele dagens POT åpent for innsyn. Det er ganske utrolig.
Selvsagt er dette bare et lite utvalg av Svein Lamarks hemmelige verden. Aldri tidligere har slike klandestine godbiter tilflytt norsk offentlighet fra en som har vært på innsiden av det hemmelige Norge. Det er jeg den siste til å kritisere, men spørsmålene henger der: Er dette bare fantastens historie for å gjøre seg viktigere enn han noen gang har vært? Eller er sannheten at både POT og Forsvarets etterretningstjeneste har lurt sine granskere, og at vi nå aner mye og inngående opprydding. Svein Lamarks bok åpner for en ny debatt.
Men dobbeltagent Lamark inviterer også til en annen debatt. En mediedebatt, ikke minst om VG-redaktør Olav Verstos rolle.
Og igjen er Svein Lamarks påstander bemerkelsesverdige:






La det være sagt fra en konkurrents ståsted: VGs ledelse, Olav Versto og Erik Sønstelie behandlet en utrolig komplisert sak på en måte jeg har all respekt for. Men Lamarks bok reiser nye og spennende spørsmål om dette spesielle samarbeidet, med fenomenet kildenes tyranni som et farlig stikkord.
Og når Olav Versto i gårsdagens VG utsteder en generell vandelsattest til Lamarks bok som «meget nøyaktig og etterrettelig», er det grunn til å være på vakt. Ikke minst når Svein Lamark bruker følgende karakteristikker om sin venn og støttespiller Olav Versto:
«En modig maur», «kunnskapsrik, og fokusert på de store linjer i politikken», «ett av de mest ærlige mennesker jeg kjenner», samt «sannhetssøkende».
Det er fristende å antyde at det kanskje ikke er å vente at VGs politiske redaktør skal ha den nødvendige distanse til mannen bak disse panegyriske ord. I et svakt øyeblikk kunne noen hver fristes til å gå god for en bok med en slik omtale av seg selv.
For Verstos vandelsattest holder nok ikke overfor en mer kritisk gjennomgang. Til det er Svein Lamarks bok for sammensatt, også av fantasier, unøyaktigheter, faktafeil, historieforvrengninger og et selvbilde som er ganske utrolig.


Hans jubel over å bli kurtisert av russerne er uhemmet. Begeistringen over å være agent er uten grenser. Beundringen for den hemmelige verdens feltoffiserer er blind. Og Svein Lamarks forakt for sine kolleger i departementene er nokså motbydelig. Det er et bilde av den store Svein Lamark mot de små departementsrottene han tegner når han skriver:
«Departementene i Oslo er fylt opp av smålige, sneversynte, overforsiktige og underbetalte mennesker. De er opptatt av detaljer, millimeterrettferdighet og intense, interne revirstrider seg imellom og ikke minst departementene seg imellom. De er ikke korrupte, men impotente.» (s. 231)


Det får være opp til Svein Lamark å sette sammen hverdagen igjen. Vi sitter igjen med en eventyrer som POT har dyrket fram uten motforestilllinger. En fantast som ble premissleverandør for vår stats- og utenriksminister. En ryktespreder som med eller uten Overvåkingstjenestens ønske sprer gift. Og en agent Overvåkingstjenesten mistet enhver kontroll med. Jeg lurer på hvor vurderingsevnen er i Politihusets øverste etasjer?